Da hiv kom til Norge - Michael

76
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
burde være tilgjengelig for blodgiver som ble informert om abnorme serologiske
funn, og at før blodgivertestingen kunne begynne, måtte annen
mulighet for slike undersøkelser være etablert, slik at man unngikk at personer
som tilhørte risikogrupper meldte seg som blodgivere for å bli
undersøkt.
Helsedirektoratet påpekte ved flere anledninger våren 1985 en rekke
forutsetninger som måtte være oppfylt for at HTLV-III (som det da het)
– screening kunne finne sted. Blant annet at det måtte avklares hvor screening
skulle foretas, at det der skulle foreligge nødvendig kompetanse og
utstyr. At det på regionalt nivå måtte være bygget opp en referansefunksjon,
at det måtte være bestemt metode for primær og konfirmerende screening,
at det ikke måtte foretas undersøkelse på prøve fra høy smittefaregruppe
ved blodbanker, og at det måtte være etablert en tilfredsstillende tjeneste
for de personene som viste seg å være positive.
Disse punktene ble oppsummert i helsedirektørens brev av 27 juni 1985
til landets regionsblodbanksjefer og han avslutter med, jeg siterer: «Helsedirektøren
må derfor henstille til de regionale blodbanksjefer om å sørge
for at screeningundersøkelser ikke blir foretatt i vedkommende region før
de beskrevne forutsetninger er oppfylt.»
Videre skulle spørsmålet om dekning av merkostnader med undersøkelsen
utredes. Brevet ble 2. juli fulgt opp av Helsedirektørens kontrollprogram
for aids-sykdom som ga ytterligere retningslinjer. Dette ble siden fulgt opp
av ytterligere anbefalinger til blodbankene, som allerede nevnt av Anne
Alvik.
Ventet så blodbankene med å igangsette screening? Meg bekjent gjorde
de det stort sett, med unntak av at det ble gjort litt testscreeninger for å
teste metoder, men det ble gjort anonymt. Blant annet ble det foretatt på
blodbanken ved Ullevål sykehus. Også Røde Kors og Rikshospitalets blodsenter
testet over 1000 personer i perioden mai-juni 1985.
I juni sendte overlege Ørjaseter og jeg et brev til Helsedirektøren hvor
vi skisserte hvordan vi kunne oppfylle de forutsetningene som Helsedirektoratet
hadde definert og som ble nærmere presisert i det brevet jeg allerede
har nevnt fra Helsedirektøren. Våre brev krysset hverandre, så Helsedirektøren
har neppe mottatt vårt brev før han sendte ut sitt.
Erfaringene med screeningen viste mange usikre eller falskt positive
resultater og et klart behov for referansesentre som kunne konfirmere funnene.
I august 1985 kom aids-skriv nr. 6. «Serologisk screening av blodgivere
for aids» fra Folkehelsa, og dette ble i februar 1986 fulgt opp av aids-skriv
nr. 8 «HTLV-III/LAV antistoff kontroll av blodgivere», og i dette skrivet
ble det gitt nærmere råd om aktuelle screeningsmetoder.