Da hiv kom til Norge - Michael

vi slo fast gang på gang at det ikke var noen motsetning. At vi ville ikke
klare å beskytte befolkningen hvis ikke vi fikk gruppene, både de som var
smittet og de som var mest utsatt, med på laget.
Wenche Frogn Sellæg: Jeg vil ikke svekke inntrykket av at du var en mektig
mann, Ekeid, i denne diskusjonen. Men når det gjaldt Willochs syn og
regjeringens syn på dette tidspunket: Jeg kom tilbake i regjeringen høsten
1985. Vi hadde flere diskusjoner om hvordan vi skulle håndtere dette i
Regjeringen. Og det var en uenighet, i ethvert fall en usikkerhet som gikk
mellom Helse-og sosialminister Leif Arne Heløe, som tross alt hadde vært
statsråd i fem år og hadde fulgt dette veldig nøye, og lå helt på Helsedirektoratets
linje, og den utrygghet partiet følte, og som jeg, som medlem av
partiledelsen utenfor Stortinget, målbar. Heløe var lojal og gikk ikke ut med
dette før vi kom i opposisjon.
Den andre tingen jeg vil ta opp, er det om tvangsbehandling som Middelthon
tok opp her. Jeg har lyst til å lese en setning fra en resolusjon som
Høyres sentralstyre vedtok. Da er vi kommet til januar 1987. Der står det:
«Basert på et nytt og mer hensiktsmessig lovverk og et nødvendig rettsvern
må tvangsbehandling kunne anvendes i de særtilfeller der smittede ikke
følger de påbud som gis av helsemyndighetene.» Altså: Det var viktig for
oss at ikke man skulle bruke noe slags form for tvang hvis man fulgte påbudene
som ble gitt, men hvis man ikke gjorde det, var vi på det tidspunkt
klar til å bruke den nødvendige tvang, det har du rett i.
Stein A. Evensen: Jeg vil gjerne skyte inn, hvis muligheten gis for det, noen
kommentarer til utviklingen av det lovverk som først ble kronet da den nye
smittevernloven kom i 1994. Det det hele startet med, var en debatt som
allerede hadde begynt i 1986. Men det faller litt utenfor det vi akkurat nå
er inne på, så nå bare avslutter vi denne sesjonen.
Anne-Lise Middelthon: Siden dette har utviklet seg til en diskusjon om fora, er
det viktig at det kommer med «for the record»: Drøbakseminarene. Fra, jeg
husker ikke om det var 1986 eller 1987, ble det innkalt til regelmessige lunsjlunsj-seminarer
i Drøbak hvor Helsedirektøren også deltok. Det var et uformelt
forum for dialog. Det gikk helt til begynnelsen av 1990-tallet. Jeg tror det var
nokså unikt i norsk sammenheng at man samlet folk for å få til en slags type
dialog. Der var det hiv-positive, folk fra stoffmisbruker omsorgen. Stig og Johan
og Lystad og alle var der – eller veldig mange var der i hvert fall.
Det fikk en slags karakter av at, det var faktisk Stig som sa en gang at
dette fikk vi løse internt. Noen ganger var det for eksempel diskusjoner
D a h i v k o m t i l N o r g e 55