Da hiv kom til Norge - Michael

104
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
Ellers vil jeg nok også si generelt når vi snakker om bakgrunn for standpunkttagen,
at det som preget nesten alle fra den motsatte fløy, altså det som jeg for
enkelhets skyld kaller «tvangsfløyen», var at de manglet personlig kontakt med
hiv-pasienter. De visste ikke hvordan de reagerte, og overdrev slike ting som at
man ikke kunne gå til ektefelle osv. Det var i praksis ikke noe problem, ved et
godt forhold til en hiv-pasient, å få vedkommende også til å informere sine
partnere. Så dere var distansert fra det praktiske liv når det gjaldt hiv-pasienter,
og dere hadde også lite kontakt med risikogruppenes representanter som kunne
gitt dere et annet syn på hvordan risikogruppene reagerte på dette.
Til slutt så vi jeg også si det som Stein var inne på, at det er veldig unfair
å prøve å karakterisere rådgivningsgruppens medlemmer som lydige lakeier
og pudler. Det var ikke tilfelle. Vi opplevde intet press fra Torbjørn Mork
på noe tidspunkt. Så det vil jeg gjerne få lov til å dementere her og nå.
Magne K. Fagerhol: Jeg må få replikk på det. Jeg syns det er ganske hårreisende
å påstå at jeg har kalt mennesker for bødler – (….mumling……) du
sa pudler og lakeier for helsedirektøren!
Øivind Larsen: Jeg foreslår at dere tar denne verbale oppklaringen etterpå
utenfor. Så har det vært mye snakk om risikogrupper. Det er nettopp det
neste bolk handler om, nemlig Kjell Erik Øye som skal innlede om reaksjoner
og strategier hos grupper med økt risiko for smitte.
Reaksjoner og strategier hos grupper med
økt risiko for smitte
Kjell Erik Øie: Jeg husker veldig godt det første personlige møte med hivepidemien.
Det var en reportasje i «Vi menn» om en hiv-positiv eller aidssyk
homse som så veldig syk ut. Jeg husker ennå den angsten som grep tak
i meg og jeg tenkte: Dette kommer til Norge. Når er jeg litt usikker på,
1983–1984 vil jeg tro.
Det er klart at vi gikk inn i denne epidemien med egne følelser, angst
for å bli smittet sjøl som person, irrasjonell smitteangst. Jeg husker jeg var
med og startet opp den første gruppa for hiv-positive, og de var hjemme
hos meg så sent som i 1985. Da de var gått, kastet jeg håndklær og lot alle
koppene ligge veldig lenge i veldig varmt vann og snakket ikke om det på
tre år. Fordi du skulle ikke vise angst når du var en del av den etablerte,
flinke homogjengen.
Og så hadde vi selvfølgelig venner og allierte som døde under hele epidemien.
Vi var også personlig berørt, vi var redde. Så var vi politisk engasjerte