Da hiv kom til Norge - Michael

124
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
du ikke er fagperson, så må du også stille basale spørsmål for å være sikker
på at du får de riktige svarene. Det er en god journalistisk metode som gjør
at man får frem mer ting.
Jeg oppfatter også at det var store konflikter som var ute og gikk her. Jeg
syns vi har fått reflektert dette. Jeg synes den tvangsdebatten vi har hatt, er
meget interessant. Jeg oppfatter den i likhet med Frøland som en helt fundamental
ideologisk konflikt i denne perioden. At her gikk det et skille i
menneskesyn som var ekstremt viktig og som engasjerte i ethvert fall i den
avisen jeg var – altså typisk for den avisen jeg var i – i alle fall hadde vi ikke
noen problemer med å finne et standpunkt i den avisen. Men så skal vi ikke
glemme at det finnes en sterk verdimessig side av denne konflikten som
også måtte håndteres og som kom frem i en del av debatten, både på møter
i radio og fjernsyn, og i massevis av avisinnlegg som jeg har gått igjennom.
Det stiger noen bål opp gjennom en del av disse innleggene!
Kirkens bidrag
Aage Müller-Nilssen: Jeg synes det er veldig ålreit at dere – jeg hadde nær
sagt «det medisinske hoff» – tenker så bredt og vidt at dere tar med også
disse aspektene (kirkens) ved hvordan vi møtte aids-epidemien.
Som generalsekretær i Kirkens Bymisjon var jeg antakelig en av de første
prester og kirkelige ledere som fikk kjennskap til aids-epidemien. Det var i
flere av våre tiltak for rusmisbrukere og i Nadheim-prosjektet rettet mot
prostitusjonsmiljøet.
I løpet av 1985 ble vi klar over at noe nytt og ukjent var på gang. Og
arbeidet begynte med å skaffe seg informasjon, forståelse og trygghet blant
ansatte. Vi hadde nær kontakt med de første som tok affære i forhold til
epidemien – helsemyndighetene og de homofiles organisasjoner.
Når jeg nå ser tilbake og analyserer hva Kirken – da vidt forstått som
både de organiserte kirkesamfunn, særlig den Norske Kirke, de mange kirkelige/kristelige
organisasjoner – bidro med i de første årene av epidemien,
er det med en blanding av sorg og skam og stolthet og glede. For allerede i
1986 fremtrådte de to meget forskjellige sider av Kirkens bidrag med stor
styrke og tydelighet: Den etiske veiledning som jo Kirken oppfatter som en
av sine oppgaver, ble dessverre til moralisering og fordømmelse. Og på den
annen side hadde vi den mer praktiske innsats i sosialt og helsemessig arbeid
det vi i kirkespråket kaller for diakoni. Jeg skal omtale det siste først.
Høsten 1986 tok daværende helsebyråd Ole B. Hovind kontakt med
oss i Kirkens Bymisjon og sa at fordi denne epidemien særlig knytter seg til
gruppene «Menn som har sex med menn» og sprøytemisbrukere, så skal