Da hiv kom til Norge - Michael

32
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
sikkerhet. Det gjaldt også helsepersonell. Blant annet de som skulle gi omsorg
til våre pasienter. Situasjonen var en betydelig belastning for dem.
En av våre sykepleiere klarte å stikke seg på en intravenøs kanyle som
var brukt hos en pasient, og hun gikk inn i en svær, langvarig angstreaksjon.
Og den ble bare forsterket da hun fikk en forrykende hepatitt B. Vår pasient
var nemlig også en hepatitt B-bærer. Det var det endelige bevis på at sykepleieren
hadde fått pasientens blod inn i seg. Og blodsmitte var jo absolutt
en mulighet, selv om vi ikke visste noe sikkert. Vår ulykkelige sykepleier
utviklet heldigvis aldri noen hiv-infeksjon eller aids, men dette traume førte
til at hun forlot sykepleieryrket.
Men alt i alt vil jeg gi honnør til pleiepersonellet som i denne perioden
utførte sine oppgaver i en atmosfære av usikkerhet, smittefrykt og angst. De
hadde faktisk denne første tiden – som også Johan Bruun var inne på – mer
problemer med personellet ved sykehusets serviceavdelinger, røntgen avdelinger
og laboratorier, som bare sporadisk fikk kontakt med våre pasienter eller med
blod eller med annet materiale fra pasientene. Og denne angsten i serviceavdelingene
medførte stadige foredrag og «peptalks» fra vår side for å holde smittefrykten
på et slags håndterbart nivå på sykehuset. Det var i det hele tatt et tilsynelatende
uutslukkelig informasjonsbehov om aids i og utenfor sykehus.
Men i denne vanskelige første fasen av aids-epidemien måtte vi ikke bare
forholde oss til pasienter som tilfredsstilte de internasjonale aids-kriteriene.
Det viste seg raskt, som Georg var inne på, at det forekom andre mer uspesifikke
sykdomsbilder i risikogruppene, sykdomsbilder som trolig hadde
samme årsak som den definerte aids-sykdommen. Og vi fikk nå flere og
flere av disse pasientene også i Norge. Det var først og fremst det såkalte
lymfadenopatisyndromet (LAS) som stort sett viste seg ved vedvarende,
svær lymfeknutesvulst, og det andre, «AIDS-related complex» (ARC) som
hadde en del symptomer og laboratoriefunn, men som ikke tilfredsstilte
aids-kriteriene. Disse sykdomsbildene var atskillig hyppigere enn klassisk
aids og skapte problemer av flere grunner.
Symptomer og funn var uspesifikke. De kunne skyldes andre alvorlige
sykdommer, for eksempel lymfomer, og vi var forpliktet til å gjøre en grundig
undersøkelse av disse pasientene med lymfeknutebiopsier osv. Videre måtte
vi jo regne med at også disse pasientene kunne være smitteførende. Og
endelig var det klart at mange av dem nok gikk videre til full aids. Det var
en betydelig psykisk belastning på disse pasientene. Og infeksjonsavdelingene
fikk i økende grad henvist slike pasienter i tillegg til flere og flere
aids-pasienter.
I slutten av denne første perioden var mistanken om en smittsom årsak
til aids blitt sterkere og sterkere. Vi ventet utålmodig på gjennombruddet