Da hiv kom til Norge - Michael

148
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
ningundersøkelser ikke blir foretatt i vedkommende region før de beskrevne
forutsetninger er oppfylt.»
Det er klart at leser man den setningen alene, så kan man forstå at media
og andre blir opphisset over at vi ikke ville anbefale screening. Men hvis
man leser hele rundskrivet i sammenheng, så vil man, tenker jeg, skjønne
at det skulle vært ment slik: Nå må dere sørge for å få disse tingene på plass,
så kan vi begynne om et par måneder når vi har disse prøvene her, disse
testene.
Men det er klart at i ettertidens kranke lys kan man se at slike ting kan
gi opphav til uro og uenighet og misforståelser. Så jeg skal ikke forsvare
beinhardt hver eneste setning som kom ut.
Jeg har tenkt litt på hva slags forvaltning, hva slags helsemyndigheter,
hva slags politiske myndigheter, hva slags helseadministrasjon et land skal
ha for å ta vare på en sånn situasjon. Jeg tror det er viktig at man har fagmyndigheter
på direktoratsnivå som har en selvstendig stilling i forhold til
det politiske departementet, som er statsrådens sekretariat. Det er viktig at
posisjonen til fagdirektoratet er uavhengig – underlagt departementet, men
uavhengig. Ikke sånn som forsvarssjefen har hatt det de siste årene – for å
ta et eksempel – bli sittende ved siden av saksbehandlerne hos
forsvarsministeren.
Når det er sagt, og hvorfor det er viktig, det er fordi da kan rådene som
kommer fra fagdirektoratet være offentlig tilgjengelige. De er ikke et internt
notat i departementet, de er offentlig tilgjengelige. Så står selvfølgelig det
politiske sekretariatet, departementet, fritt til i sin presentasjon til Stortinget
å velge et annet standpunkt. Men da er alt åpent. Det er en åpen diskusjon.
Og den modellen hadde vi. Vi hadde Helsedirektoratet den gangen som et
frittstående fagdirektorat, og vi har et Helsedirektorat nå som er et frittstående
fagdirektorat. Det er bra.
Vi hadde den gangen et Helsedirektorat som ikke var spesielt stort i
forhold til oppgavene de hadde, heller lite, vil jeg si. Vi strevde med å rekke
over alt vi skulle gjøre. Men styrken i den modellen vi hadde, slik jeg ser
det, er at vi måtte trekke på fagmiljøene og fagfolkene i den utøvende helsetjenesten
og ved forskningsfronten, på dere som følger med, som er à jour
og er på hogget og som sitter rundt bordet her.
Hvis man skulle ha en modell hvor man trekker for mye faglighet inn i
direktoratene, da vil den fagligheten ikke klare å holde seg à jour. Jeg synes
det er viktig å ta vare på den modellen hvor man faktisk hele tiden trekker
på fagligheten ute i helsetjenesten.
Jeg vil gjerne gi en honnør til norsk utøvende helsetjeneste på alle nivåer
som alltid, opplevde jeg, stilte opp, bidro og ga oss de verdifulle innspillene.