Da hiv kom til Norge - Michael

80
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
satt i gang i nær fremtid. Men før slik screening ble iverksatt, måtte en rekke
forutsetninger være oppfylt, deriblant at det var etablert en tilfredsstillende
tjeneste med sikte på å dra omsorg for personer som viste seg å være
seropositive.
Vi som var i felten den gangen, fant det ikke forsvarlig å følge dette
påbudet. Screening av blodgivere ville da neppe kommet i gang før i slutten
av året, og flere pasienter inklusive blødere kunne bli smittet. Nå gikk det
ikke slik. Som vi allerede har hørt ble blodgivere i Osloregionen og på A-hus
testet allerede før sommeren så langt ressurser og kapasitet tillot. Vi skal
høre mer fra andre om hvordan.
For meg personlig var det en stor belastning å måtte informere de smittede
og deres nærmeste, blant annet fordi jeg måtte ta høyde for at flere av
dem som den gangen ble registrert som positive, var falske positive.
Ikke mindre dramatisk var detektivarbeidet jeg gjennomførte for å hindre
at konsentrater produsert med bidrag fra minst én sikker hiv-smittet blodgiver
ble brukt. Rundt om i landet kunne slike konsentrater være lagret i blodbankene
eller dypfryserne hjemme hos blødere som praktiserte selv behandling.
Sjelden har jeg opplevd mer dramatiske telefonsamtaler. Noen ganger for å
få bekreftet at et infisert konsentrat var gitt, med uunngåelig følge for mottakeren,
eller at konsentratet fortsatt fantes og kunne destrueres.
Hiv rammet blødere vesentlig mildere i Norge enn i andre vestlige land.
Mens 19 % av alle blødere i Norge ble smittet, ble 85 % av amerikanske
blødere rammet. Men for de 21 norske bløderne har resultatene vært som
ellers blant smittede. I dag er bare en tredjedel i live. De øvrige er døde av
aids, én av overdose og én av cancer, der hiv-smitten kan ha vært
medvirkende.
Årsaken til at vi kom så mye bedre ut av denne epidemien, var motstanden
mot å bruke utenlandske kommersielle konsentrater. Forut for 1983
ble jeg ofte åpent kritisert av bløderleger i andre vestlige land, ikke minst
fra Sverige og Danmark, for at vi ikke brukte kommersielle konsentrater,
som angivelig skulle være så mye greiere å bruke. Etter hiv var det slutt på
den kritikken. Helt slutt. Den norske strategien basert på selvforsyning og
egenproduserte konsentrater reddet mange liv.
Jacob B. Natvig: Jeg var direktør på Rikshospitalet fra 1978 til 1986, så det
inkluderte den perioden som det her er diskusjon om. I den perioden gjorde
jeg et par ting som var viktig for dette. Det ene var at vi ikke hadde noen
god lederstruktur på vår blodbank. Jeg fikk da Bjarte Solheim som her sitter,
utpekt som leder for blodbanken. Han har nå gjort rede for det arbeidet
han har gjort. Men jeg var også i den tiden i 1985 hvor dette kom opp, med