Nordisk Tidskrift 3/12 (PDF 539 KB) - Letterstedtska föreningen

264 Anne Merethe K. Prinos
hjemmet der lillesøsteren ligger kraftløs i mørket på rommet sitt. Nøyaktig
hva som feiler henne vet vi ikke, men tankene mine går til diagnosen ME. I
varsomme, men potente dikt skriver Mariussen om hva sykdommen gjør med
familien, og om den friskes ønske om gi stemme til den syke, om å nå inn til
dit hun er og hente henne ut i verden igjen:
hvordan skal jeg skrive denne historien
om tusener av mennesker som legger seg ned uten forklaring
de som ikke er på kjøkkenet de som mangler i hagen
men forflytter seg i orda som sprer seg mellom hus
sprer seg over landegrenser
flere ord om flere senger med mennesker i
jeg famler meg fram gjennom rom etter rom
der ingen svarer jeg leter etter en inngang til rommet
der jeg vet at du venter
og når jeg finner deg der inne
skal jeg løfte opp armene dine […]
En sterk kjærlighetserklæring til familien og til «alle dem som venter i
mørke rom», som forfatteren selv har sagt det.
Øyvind Rimbereid er ingen gammel mann og forfatterskapet hans er heller
ikke voldsomt stort med ni utgivelser siden debuten i 1993. For meg er
han likevel en som liksom alltid
har vært der, en som man alltid vet
at vil komme med noe interessant.
Når de to siste diktsamlingene hans,
Herbarium fra 2008, og Jimmen
som det skal handle om her, begge
ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris,
sier i grunnen det det
meste.
Jimmen er noe såpass sært som
et episk dikt der fortellerstemmen
veksler mellom en hest og herren
hans. Hesten Jimmen, fører
et arkaisk språk, mens kjørekaren
holder seg til Stavanger-dialekt.
Språkeksperimentet kan føres tilbake
til Solaris korrigert, Rimbereids
fantastiske fremstidsvisjon fra 2004.
Denne gangen befinner vi oss i
Stavangers gater der Jimmen og her-
Nordisk Tidskrift 3/2012