Nordisk Tidskrift 3/12 (PDF 539 KB) - Letterstedtska föreningen

Overrasket NR-prisvinner 281
Det er vel sånn at det mer allmenne perspektivet, løst fra tid og sted, er blitt
dominerende etter hvert – slik det kanskje er alt i "Steinsamlere".
– Helt enig. Helt fra novellene i Svømme under vann. Regnbarnas rike var
mest en øvelse; jeg hadde hastverk med å bli antatt som romanforfatter.
Noen ord om "Steinsamlere", før vi snakker om selve prisboken. Det er en
roman med to fortellere, to ulike stemmer som nesten blir til én?
– Stemmene er gjort veldig like. Det er spennende å tenke seg at de to er
blitt svært like gjennom et langt ”samliv”, og at stemmene derfor smelter sammen
og nesten blir én stemme – men med de ulikheter som viser at de likevel
er to mennesker.
De to er på tur til Wittgensteins steinhytte? Fortiden dukker likevel opp overalt?
– Romanen ligner litt på Dager i stillhetens historie (2011) i den forstand
at fortiden spiller med og er avgjørende i nåtiden. Det er ikke akkurat noe
nytt grep, men spennende også i forhold til reisen som gjennom alt annet som
fortelles blir en livsreise. Steinsamlere har noe få av mine bøker har, nemlig
humor. Det er en ganske morsom bok, samtidig som den viser en hjelpeløshet
vi alle har i forhold til andre, og kanskje nettopp det har ført til at flere lesere
har meldt tilbake at de har et sterkt forhold til den.
Den blir noen steder beskrevet som ditt gjennombrudd?
– Det tror jeg er en forlagsformulering. Jeg håper du er enig i at det ikke
stemmer, for jeg har faktisk ikke hatt et gjennombrudd før nå. Men jeg kom
kanskje til overflaten med Steinsamlere. Jeg fikk mye oppmerksomhet og
mange anmeldelser. Jeg er veldig glad i den romanen.
I denne romanen nevnes personer som Wittgenstein, Levinas og Dante, og det
siteres ofte. Har vi å gjøre med en litterær og filosofisk roman?
– Det var et forsøk på å bringe inn andre tekster. Når jeg skriver, hviler eller
balanserer hele prosjektet i språket. Det er ofte vanskelig å løsrive tekstene
senere og snakke om dem. Det å finne språket og balansen er en prosess, og
derfor blir det reduserende å snakke om mine egne bøker. Det gjelder spesielt
for meg som ikke er flink til å snakke om bøkene mine. De er akkurat det
de er, og det kan bli overtydelig om vi plukker dem fra hverandre. Men når
det gjelder Steinsamlere, følte jeg en stor åpenhet, en letthet, fordi jeg kunne
bringe inn ting jeg selv var blitt grepet av. Perspektivet med den andres ansikt
(fra Levinas) er faktisk noe som går igjen i alle bøkene mine. Jeg lurte på om
det var riktig å peke så direkte, men jeg hadde opplevd at mange spor jeg la ut
i novellene aldri ble oppdaget av anmelderne. Jeg ble skuffet, husker jeg, da
kritikerne ikke så hva jeg hadde forsøkt å gjøre.
Nordisk Tidskrift 3/2012