Nordisk Tidskrift 3/12 (PDF 539 KB) - Letterstedtska föreningen

280 NT-Intervjun
Du skriver om mange nesten umulige relasjoner mellom foreldre og barn?
– De relasjonene er ikke vanskeligere enn andre, men hos barn blir det tydeligere
fordi barn er så sårbare. Det gjelder ikke minst hemmelighold i familier,
det kan være tause, inneforståtte avtaler om hva man ikke skal snakke om –
barn har det verst fordi de ikke helt vet hva de utsettes for. Hva hemmeligholdet
betyr. Det blir ekstra vondt og vanskelig for barn når relasjoner ikke fungerer.
Barn blir abortert og adoptert bort i flere bøker? Hva slags løsning er det?
– Det emosjonelle knyttet til relasjoner går ikke alltid opp; det blir ikke
som forventet. Det er slettes ikke alltid opplagt hva som er riktig valg. Og det
liker jeg å utforske, jeg synes litteraturen kommer nær på livet på den måten.
Litteratur er også best når den ikke går opp.
"Gjestene" er din eneste novellesamling etter 2000, og du er blitt like mye
romanforfatter som novellist. Hva tenker du om novellens posisjon i norsk
samtidslitteratur?
– Jeg oppfatter det som at det har kommet mange gode enkeltsamlinger,
men at det er relativt få som dyrker novellen som sjanger og holder seg til
den. Det er nesten alltid romanen man streber mot; det så å si bare ligger der.
Likevel tror jeg Kjell Askildsen har hatt mye å si for at novellen har fått en
sterkere plass i Norge. Også da Øystein Lønn vant Nordisk Råds pris for en
novellesamling betydde det noe. Selv leter jeg hele tiden etter det novellen
egentlig makter å få til; jeg utforsker en sjanger og ønsker å se hva novellen
kan gjøre. Jeg opplever den som noe kompromissløst, og som et godt verktøy
til å formidle noe som jeg hele tiden lurer på hva blir.
Du var nokså tidlig ute med en roman også, selv om det er siste tiåret som liksom
har vært perioden da romanen kom til å dominere over novellen? Husker
du for eksempel tilbake til romanen "Regnbarnas rike" (1992)?
– Den ble faktisk oversatt til tysk. Det er ikke en bok jeg har sett på i det
siste, men jeg husker den nærmest som en slags prøve på å skrive en roman.
Jeg følte en viss engstelse for ikke å klare det, og akkurat denne romanen
mangler ganske mye. Da var jeg mye mer fornøyd med neste roman,
Steinsamlere (1996).
Den har jeg akkurat lest igjen, slik jeg også nettopp har lest "Regnbarnas
rike". Sistnevnte oppfatter jeg som et barn av sin tid, en bok som nesten bare
kunne ha vært skrevet den gangen?
– Ja, det tror jeg er veldig riktig. En reise i sent 80-tall, og det er viktig –
selv om det ikke har vært det vesentligste for meg, synes jeg likevel at jeg har
en konsekvens i forfatterskapet, men har brukt forskjellige uttrykk. Tenk på
Stanley Kubrick – uten sammenligning for øvrig – en regissør som har skapt
helt nye ting hele tiden. Man trenger ikke å gjøre det samme hele tiden.
Nordisk Tidskrift 3/2012