Nordisk Tidskrift 3/12 (PDF 539 KB) - Letterstedtska föreningen

Tid for norske talenter. Norsk skjønnlitteratur i 2011 265
ren kjører rundt for å samle skyller, det vil si matavfall, en gang på 1970-tallet:
Jimmen, hjelp meg!
Bare denne runden te
med sinkspannå
eg kjenne kver bulk i.
Og ikkje større enn store vaskebytter,
der de står ved sidå
av de vanlige søppelspannå
når eg runde et hushjørna […]
I kontrast til denne gamle verdenen står bildet av condeepen, en type oljeplattform,
som ligger ute på sjøen og venter på å bli fraktet ut på havet.
Slik skriver Rimbeid om et samfunn i voldsom endring, en verden der det
ikke er plass til hester og kjørekarer lenger. Uten å bli nostalgisk viser han
dermed frem en sterk interesse for det rent samfunnsmessige. Som det heter
i Erik Bjerck Hagens begrunnelse for nominasjonen til Nordisk Råds pris:
«Rimbereid er ikke bare den mest nyskapende norske poet for tiden, men
også den mest konkrete, den som tydeligst dikter om hele samfunnet, hele
den sosiale tilværelse.» En bedre attest er det knapt mulig å få.
Krim – status quo
Til slutt en svært kort tilstandsrapport om årets kriminallitteratur. Det meste
ser ut til å være ved det gamle. Ingen grunn til vill begeistring, altså. Antall
titler er det samme som i 2010, rundt 40, det samme er kjønnsubalansen –
kun seks av disse titlene er skrevet av kvinner. Klagene over at mange av
utgivelsene er altfor dårlige er også de samme. Jo Nesbø er stadig det lokomotivet
han har vært i mange år, men med Gjenferd, den niende boken om
Harry Hole, er han muligens ferdig med serien, muligens kan det komme
én bok til. Rivertonprisen som deles ut til forfatteren av årets beste kriminallitterære
arbeid, gikk til Torkild Damhaug for Ildmannen, en kompetent
psykologisk thriller med gode personskildringer.
*
Det er vilje til alvor i norsk litteratur, og det er godt å se, selv om det er lett å skjønne
at en 17-åring som får all denne viljen rett i fleisen, kan føle seg motløs. Så får
det heller være at Ali Smith for tiden ikke bor i Norge. Uansett: 2011 var et år da
flere av de veletablerte kom med bøker som ikke var det beste de har skrevet, da
noen anerkjente, men usynlige fikk mer enn et klapp på skulderen og da offentligheten
fikk øynene opp for forfatterskap utenfor de mest opptråkkede rutene.
Det siste er gledelig og helt nødvendig.
Nordisk Tidskrift 3/2012