Masteroppgave om de spansktalende i Salemkirken

halvtimes lange, rent forkynnende programmer, som også bidro til å gjøre spanskgruppen
kjent i Oslos latinamerikanske miljøer. Arbeidet med spanskgruppen ble drevet svært
selvstendig, selv om Lars Morgan holdt ledelsen i Salemkirken informert. Det var nå møter på
lørdagene og bibelundervisning midt i uka.
Fra 1986-88 hadde gruppen vekst og svært mange var innom. Det kunne være 50
spansktalende på det ene møtet og 50 nye på det neste, forteller en informant. De hadde
kontakt med mange asylsøkere, spesielt chilenere. I løpet av et halvt års tid hadde 250-300
vært innom gruppa, i følge en opptelling Førland gjorde. Latinamerikanske asylsøkere
oppsøkte spansktalende miljøer, inkludert spanskgruppen i Salemkirken for å møte andre
spansktalende. Folk fra gruppa tok også kontakt med asylsøkerne. Blant annet var de flere
ganger innom en båt som lå ved Aker Brygge hvor kommunen losjerte nyankomne
asylsøkere. På den tiden kunne det komme opp til 3000 nye chilenere til Norge på en uke.
Lourdes og Lars Morgan engasjerte seg til å begynne med i enkeltmenneskers skjebner. De
prøvde å hjelpe asylsøkere praktisk, for eksempel ved å bli med til myndighetene som tolk.
Dette var tidkrevende og etter hver prioriterte de evangeliserende arbeid og møtevirksomhet.
Det ble ofte lange møter og sene kvelder med mye sang og musikk, der Mayandia blant andre
spilte gitar. I forbindelse med møtene ble det også lagt vekt på det sosiale, blant annet
gjennom servering av mat. Fra 1990 ble Mayandia en av lederne for gruppen sammen med
latinamerikaneren Louis Liera. Mayandia ble etter hvert ansett i en deltidsstilling, og for å
finansiere stillingen ble det undervist om pengegaver og såkalt tiende i spanskgruppen. Å gi
tiende innebærer at en gir 10 % av inntektene sine til menigheten. Dette er vanlig praksis blant
pinsevenner og begrunnes ut fra bibelen. Maiandia har senere vært misjonær i Spania.
Spanskgruppen vokste og rekrutteringen skjedde som vi har sett delvis ved at medlemmer av
gruppen tok direkte kontakt med nye asylsøkere, delvis ved at gruppens samlinger ble gjort
kjent gjennom nærradio, men også via sosiale nettverk. En periode hadde Salemkirken et
samarbeid med en gruppe kristne fra Groruddalen som kalte seg Noas ark og Misjonssenteret.
Her var det et stort innslag av latinamerikanere. Disse hadde en spansktalende leder som var
tidligere Argentina-misjonær. Denne lederen ble for en tid medarbeider i Salemkirken. Da han
senere avsluttet sitt engasjement i menigheten var det flere fra Noas ark-gruppen som ble
igjen i Salemkirken.
45