Masteroppgave om de spansktalende i Salemkirken

Spanskgruppen har i følge en leder ikke fungert som en integrert del av Salemkirken før i den
senere tid. Likevel hadde Salemkirkens ledelse ansvar for gruppen og så på den som ”sin
gruppe”. Da gruppen fikk besøk av en amerikansk predikant som begynte å utpeke mennesker
til ”eldste”, det vil si ledere, ble det konflikter. Predikanten innsatte eldste uten å samrå seg
med Salemkirkens ledelse. Denne hendelsen skapte også splittelse innad i gruppen og en del
medlemmer gikk ut for å danne en ny latinamerikansk menighet. Imidlertid ble det ikke noe
av den nye menigheten og flere av dem som forlot spanskgruppen har nå kommet tilbake.
En annen av spanskgruppens ledere, Marcos kom til Norge på slutten av 80-tallet. Marcos
kom fra en pinsekarismatisk menighet i Sør-Amerika og var vant til en annen ledermodell.
Han reagerte på den norske pinsebevegelsens ledelsesmodell og mente det var feil at
lederteamet i Salemkirken skulle bestemme hvem som skulle lede spanskgruppa. Han mente
også at unødig mange saker måtte innom ledelsen i menigheten. Førland derimot, som var
involvert i begge grupper, kunne ikke se at det forholdt seg slik. Imidlertid var det også
konflikter angående tilpasning mellom den spansktalende og den etnisk norske gruppen i
Salemkirken. De spansktalende trivdes ikke med formen på de norske møtene, men også de
norske reagerte på en del ting, blant annet på at barn av spansktalende løp mellom
benkeradene og lagde lyder på møtene. For Marcos var det vanskelig å forstå at det kunne
være noe problem. Motsetningene gjorde sitt til at han mente at gruppen burde være en
selvstendig spansktalende menighet. Han gikk derfor ut omkring 1994 og dannet en ny
gruppe. Han hadde da kontakt med en amerikansk menighet, og ønsket å knytte gruppen opp
mot denne. Noen av de spansktalende fulgte ham og forlot Salemkirken. Det ser ikke ut til at
denne gruppen eksisterer som menighet i dag.
Det later til at organisering og ledelse har vært en hovedkilde til konflikt mellom
spanskgruppens ledere og Salemkirkens ledelse. I følge Førland er mange latinamerikanere
uvant med en menighetsmodell som den norske, der menigheten er arbeidsgiver for pastoren.
I Sør-Amerika er det mange varianter av pinsemenigheter, men ofte er menighetens
medlemmer fokusert på pastoren og predikanter som arbeider i menigheten. Den som har
startet menigheten får ofte et eierforhold til den og kan styre menigheten nokså selvstendig.
Det kan være at en slik organisasjonsmåte ligger bak det behov for selvstendighet noen ledere
i spanskgruppen hadde. De ønsket den selvstendigheten de var vant til at menighetsledere i
Latin-Amerika ofte hadde, mens mange deltakere i det store og hele var fornøyd med den
ordningen som eksisterte i Salemkirken.
46