Masteroppgave om de spansktalende i Salemkirken

misjonsarbeid, besørget salg av mat og drikke i kantina, eller samlet inn kollekt i møtene. Selv
om Salemkirken benytter kvinnelige predikanter var det ingen kvinne som prekte på
spanskgruppens samlinger i løpet av den perioden jeg besøkte dem. Som oftest var det
hovedpastoren Claudio, eller spanskgruppens pastor Samuel som prekte.
På spørsmål om hva de gjorde eller ønsket å gjøre i gruppen var det heller ingen av de
kvinnelige informantene som ga uttrykk for at de kunne tenke seg å preke, selv om noen lot til
å ha evner til dette. Slike evner kunne for eksempel komme til syne når kvinner avla
vitnesbyrd. Kvinnenes interesser så ut til å kretse om relativt tradisjonelle ppgaver som
søndagsskolearbeid, evangelisering, musikk, eller bønn. Enten var de involvert i slikt arbeid
eller de hadde vært involvert, eller så ønsket de å delta i slike aktiviteter. Noen ga også
inntrykk av at de trivdes som møteledere, selv om det ikke ble sagt eksplisitt. Imidlertid var
det tydelig at bønn ble regnet som en viktigere oppgave enn møteledelse. Likevel var det
ingen av mennene som uttrykte noe bevisst ønske om påta seg et slikt ansvar, ei heller å
arbeide i søndagsskolen.
Noen av de spansktalende kvinnene syntes å være meget aktive i bønn. Enkelte ba med tårer i
øyne. Det lot til å være forventninger om, eller i det minste tradisjon for at kvinner skulle be
med en viss iver og innlevelse. Såpass sterke var disse normene at en norsk kvinne som var
gift med en søramerikaner hadde adoptert den emosjonelle uttrykksformen. Selv om
latinamerikanerne generelt ga uttrykk for at de var spontane følelsesmennesker, var det likevel
kvinnene som fremsto som de mest emosjonelle i møtene. Dette må vel kunne sies å være en
del av den tradisjonelle kvinnerollen.
Det å be for andre ble betraktet som en tjeneste, det vil si et kall. Her kan en kanskje se en
parallell til de ”myndige bønnekvinnene” Seland fant i bedehusmiljøene. Bønn ble forstått
som en vesentlig drivkraft i arbeidet. En kvinne som hadde påtatt seg et spesielt ansvar for å
be for gruppen sa det slik: ”Bønn, ja det er svært viktig, svært viktig. Jeg ber om at flere skal
støtte denne tjenesten med meg…. Jeg ber for evangeliseringsgruppa”.
Når spanskgruppen samlet seg til bibelstudier ble det satt av en del tid til bønn. Noen ganger
ble deltakerne spurt om det var ting de ønsket gruppen skulle be for, andre ganger fortalte
deltakere om bønnesvar, hvorpå noen bad en takkebønn. Enkelte kvinner som førte an holdt
bønnen gående relativt lenge. Gjennom bønnen ga de uttrykk for personlige betraktninger og
75