Masteroppgave om de spansktalende i Salemkirken

eiste tilbake til de landene hvor de hadde arbeidet tidligere. For det andre hadde noen
latinamerikanske ledere ønske om en annen ledelsesstruktur og brøt ut av gruppen. Slik ble
gruppens arbeid til tider satt tilbake. Forholdet mellom spanskgruppen og de norske har heller
ikke vært uten problemer. På den ene siden har Salemkirkens ledelse ønsket å beholde
gruppen i menigheten. Dette kan være motivert ut fra ideen om å drive misjon blant
immigranter, men også ut fra forestillingen om at ”ulike kulturer beriker hverandre”, en
forestilling jeg ofte møtte på i Salemkirken. På den andre siden har ulik møteform vært en
kilde til spenninger. Mens noen spansktalende fant de norske møtene kjedelige og tamme,
kunne noen fra den norske gruppen irritere seg over det de oppfattet som støy og uorden blant
barn av de spansktalende.
Videre kan det se ut til at ulike organisasjonsformer blant henholdsvis norske og
latinamerikanske pinsevenner har bidratt til konflikter. Mens norske ledere har ønsket å
gjennomføre en ledelsesmodell basert på tradisjonen blant norske pinsevenner, har som
tidligere nevnt latinamerikanske ledere søkt å realisere en søramerikansk modell der pastoren
har større makt.
Navarro er vant til å lede en menighet mer selvstendig enn han kan gjøre i Salemkirken.
Trolig holder han en knapp på den latinamerikanske modellen, samtidig som han prøver å
tilpasse seg samarbeidsformen i lederteamet. Det kan dermed se ut til at det eksisterer en viss
spenning i Salemkirken mellom den norske ledelsesmodellen og Navarros latinamerikanske
modell. Ulike oppfatninger omkring ledelses er altså en potensiell kime til spenninger mellom
den spansktalende og den norske gruppen i Salemkirken. I dag ser det likevel ut til at
Spanskgruppens ledere og ledelsen i Salemkirken har funnet en samarbeidsform som
fungerer. Både Navarro og informanten fra menighetens lederteam ga uttrykk for at de
spansktalende og den norske gruppen beriker hverandre.
49