STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
"En by tar form 1815-1940"
Det sentrale Stavangers bybilde avspeiler ulike
epoker i byens utvikling. For å prøve å klargjøre
det sentrale byområdets identitet er det ønskelig å
kartlegge hvilke faktorer; topografi, næringsstruktur,
sosio-demografiske forhold, lokal byggeskikk,
kulturimpulser utenfra, bygningslovgivning,
brannhistorie, som har påvirket de ulike deler av
bybildet. Målsettingen er å finne sammenhenger
mellom bebyggelsesmønsteret og viktige trekk ved
bysamfunnets økonomiske og sosialhistoriske
utvikling.
«En by tar form» dekker perioden da Stavanger
utviklet seg fra et lite og relativt stillestående
strandsted - 2.400 innbyggere i 1800 - til landets
fjerde største by med nesten 50.000 innbyggere i
1940. Av flere grunner, blant annet tilgjengelig
kildemateriale, har man satt 1815 som utgangsåret.
ET ENSIDIG NÆRINGSLIV
Den imponerende veksten har skjedd på en mer
«dristig» og usikker måte enn tilfellet har vært for
andre større byer i Norge. Ingen av de andre store
byene har gjennom så lang tid vært så avhengig av
et så ensidig næringsliv som Stavanger. Siden
veksten begynte å skyte fart i 1820-årene, har byen
hele tiden vært større enn funksjonen som sentrum
for et visst omlandsdistrikt skulle tilsi. Stavangerne
har i utpreget grad vært "sin egen lykkes smed". De
har bygget opp næringer rettet mot fjerne markeder,
til dels basert på et usikkert ressursgrunnlag.
Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994
1808 - vårsilda
Det begynte med vårsilda, som i 1808 kom tilbake
etter lang tids totale fravær. Den skapte kraftig
vekst i en periode da de fleste norske byer utenom
den unge hovedstaden, slet med tung og seig
depresjon etter Napoleonskrigens «jobbetid».
1850 - seilskipsfart
Fra 1850 utviklet seilskipsfarten seg til en ny
hovednæring, slik at da silda forsvant omkring
1870 utløste det ikke krise - i hvert fall ikke umiddelbart.
Ekspansjonen ble imidlertid drevet for
langt i en internasjonal stagnerende næring, og det
endte med knall og fall i 1882-85, da byen
gjennomlevde en rystende økonomisk krise.
1890 - hermetikkindustri
En ny, uanseelig næring vokste frem på ruinene av
det gamle, med tilknytningspunkter til både sild og
sei: Hermetikkindustrien. Igjen får vi en dramatisk
veksthistorie som ender med overekspansjon, med
etterfølgende krise og stagnasjon i mellomkrigstiden.
1970 - oljeindustri
Oljen er det siste leddet i denne lange linje av
ensidig og sterkt internasjonalt rettet næringsliv.
Nettopp ensidigheten gjør at sammenhengen mellom
næringsstruktur og bebyggelsesmønster kan
avleses tydeligere i Stavanger enn i byer med et mer
sammensatt og jevnt voksende næringsliv. Fra
1820-årene av var byen langt på vei "selvgjort", et
resultat av innbyggernes egen foretaksomhet.
Innslaget av tunge offentlige funksjoner og solide
og stabile handels- og finansforetak har hele tiden
vært relativt svak. Dette har hatt konsekvenser for
bybilde og byggeskikk.
"SMÅKÅRSBYEN"
Den raske veksten og det usikre grunnlaget nedfelte
seg i en spesiell mentalitet, med konsekvenser for
byggeskikken. Vi kan si at Stavanger helt til ut i
siste etterkrigstid var matstrevets by, den nøysomme,
arbeidsomme og jordnære by, - «småkårsbyen».
Lekmannskristendommens og avholdsbevegelsens
sterke stilling passer inn i dette bildet.
Byen var også lenge kjent som den blant de store,
hvor det ikke var mulig for arkitekter å skaffe seg
fast levebrød.
TOPOGRAFIEN
I tillegg til næringsstruktur og pragmatisk mentalitet
går topografien som en annen rød tråd gjennom
byens bygnings- og byplanhistorie. Først det bratte
og kronglete terrenget rundt Vågen og Østervåg.
Dernest at bebyggelsen i 1890-årene sprengte de
topografiske grenser som skrentene rundt det
sentrale byområde satte og kunne bre seg ut over
platåene utenfor. Det ga rimelig tilgang på nytt
byggeland og lave tomtepriser.
61