STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
1800 - "Den gamle byen"
Det mest slående trekk ved Stavangers bysamfunn
ved 1800-tallets begynnelse var den beskjedne
størrelsen. De vel 800 bygninger med 2.400 innbyggere
fordelte seg langs og bak strandlinjen
mellom «Rosenberg» ytterst på Stranden og
«Skolebekken» noenlunde der Klubbgata går i dag.
Byen var sjørettet, med den lange rekken av sjøhus
og naust som den dominerende linje i «byplanen».
Boligene fordelte seg ujevnt bak denne, tettest der
linjen var dobbel, som på halvøya mellom de to
våger. Sjøhusene og naustene var de eneste spesialiserte
næringsbygg, knyttet til sildetilvirkning og
seilskipsfart med binæringer, dessuten noen beskjedne
lokaler for annet håndverk og handel. I
tillegg kom en del uthus for byfolks jordbruk. Selv
uten skikkelig tårn ruvet Domkirken over den
småfalne bebyggelse og vitnet om en fortid da
byens historiske betydning hadde vært større.
Manglende byplan
Byen var selvgrodd i den forstand at den manglet
en bevisst eller helhetlig utformet byplan, til forskjell
fra barokkens kvadraturbyer som Christiania,
Christiansand, Fredrikstad og Trondhjem. Trass i
en rekke store branner på 1600- og 1700-tallet ble
bebyggelsen hver gang gjenreist etter det gamle
mønster. Stavanger var i danskekongens øyne et
stebarn klemt mellom Bergen og Christiansand.
Karakteristisk nok manglet byen festningsanlegg av
betydning.
Middelalderlige gater
En del av gateløpene var meget gamle, kanskje med
røtter helt tilbake til middelalderen. Et kupert, til
dels knauset terreng, sammen med fraværet av
hjulkjøretøyer i by og omland, gjorde at ferdselsårene
både var så smale, bratte og kronglete at de
egnet seg lite for hjultransport. Bak sjøhus-palisaden
var Stavanger en fotgjengerby. Men til forskjell
fra en annen selvgrodd og sjørettet fotgjengerby,
Bergen, manglet Stavanger de store almenninger.
Selv ved Torget var bebyggelsen ganske tett.
Trange gateløp forhindret imidlertid ikke at det var
en god del åpent rom i bebyggelsen - store og små
hager og åkrer, med rom for uthus av ulike slag,
selv om selve jordbruket helst ble drevet på markene
utenfor bebyggelsen, som på Egenæs.
Bygninger: Boliger og sjøhus
Bortsett fra et fåtall gamle bygninger med kirkelig
opphav som Domkirken, Mariakirken, Bispekapellet
og Katedralskolen bestod bygningsmassen
av tømrede panelte trehus med pannetak, oftest
hvitmalt. Sjøhus og uthus var gjerne i
bindingsverkskonstruksjon. En god del av sjøhusene
hadde innredet bolig i en eller to av de øvre
etasjene, eller de var bygd sammen med bolighus
mot gaten bak.
Den økonomiske overklassen fordelte seg utover
strandlinjen, særlig rundt Vågen, med sine «radialtomter»
med sjøhus, boliger mot gaten (Skagen,
Nedre Strandgate) og terassehager mellom denne
og «øvregaten» (Kirkegata, Øvre Strandgate).
Husansamlinger, som ytre og øvre Stranden,
Kleven og Bakken (Bakkegata mm.) rommet stort
sett boliger for småkårsfolk. Langt de fleste eide
sine egne hus. Men spennvidden i boligstandard var
meget stor, fra 10-20 Rd. i branntakstverdi til
omlag 3000 Rd. for de aller største. Brannhistorien
gjorde at byen hadde få hus fra før 1700. Bortsett
fra forbud mot torvtak ved nybygg på grunn av
brannfaren gjaldt ingen bestemmelser for bygningenes
utforming eller plassering.
Det forteller om enkle forhold at vi bare kjenner et
fåtall bygninger med den mer avanserte
symmetriske planløsning, nemlig Kongsgård,
Ledaal og Rosenkildehuset. Denne plantypen var
dominerende ved nybygg i Bergen etter 1750 og
hadde vært vanlig på Sørlandet siden tidlig på
1700-tallet. Almuens og middelklassens hus var
nær beslektet med de typer som fantes i landdistriktene
rundt byen. Det er også slående at det ikke
fantes et eneste mansardtak i byen.
Foto: "Bilder fra en svunnen tid", Dreyer bok,
1973.
62 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994