STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
1860 - 1890
Modernisering og stagnasjon
Holmenbrannen i 1860
Holmenbrannen i 1860 ga støtet til en teknisk
modernisering. Brannen som raserte 250 bygninger
nord for Valbergjet og Salvågergata utløste omorganisering
av byens brannvesen og bygging av
vannverk. Det økte vannforbruk i husholdningene
fremtvang ledningsnett også for kloakken, som
tidligere hadde gått ut i åpne veiter i gatene. Samtidig
hadde kommunen tatt initiativ til bygging av
gassverk for fremstilling av gass til gatebelysning.
Til å bestyre alt dette ansatte kommunen i 1866 en
stadsingeniør. Han fikk også ansvaret for regulering
av gater og alle andre tekniske arbeider. Også
utarbeidelsen av det første ordentlige bykart,
Torstrups fra 1868, og innføring av enhetlige
gatenavn med systematiske husnumre hører med i
dette bildet. Alt i 1860 var arkitekt von der Lippe
blitt engasjert som stadskonduktør i deltidsstilling
for å forestå kommunale byggesaker. Han ble
utnevnt til bygningsinspektør i 1865, men oppnådde
ikke å bli stadskonduktør og forlot byen i 1970,
også grunnet mangel på oppdrag.
tementet hadde overprøvd flere lokale planforslag
med enda større innslag av smale gateløp. Stavanger
kommune var redd for at brede gater ville
medføre for store ekspropriasjonskostnader. (Omtrent
samtidig ble det i Drammen gjennomført
omregulering etter to branner i sentrale strøk, som
opererte med bredder på både 40, 60, 80 og 100
alens bredde!)
Holmenbrannen førte også til revisjon av byens
bygningsvedtekter i 1860. Departementet ville ha
murtvang, men de lokale myndigheter nektet. Mur
eller utmurt bindingsverk ville fordyre husene så
mye at småkårsfolk ikke lenger kunne bygge egne
boliger. Resultatet ble at trehus måtte begrenses til
to etasjer, og at hjørner mot gate og gavler måtte
brekkes. Arker og utbygg på tak mot gate ble
forbudt. Brannstrøket ble gjenreist etter disse nye
regler.
Mislykket murtvang
I 1864 kom et nytt mislykket fremstøt mot murtvang
i Stavanger. I stedet ble det satt forbud mot å
bygge trehus høyere enn 7 alen til gesims, mot 12
alen før - dvs. i realiteten et krav om énetasjes hus.
Dette skulle fremtvinge bruk av mur i sentrale
strøk, der tomteprisen tilsa sterkere grunnutnyttelse
enn én etasje. Resultatet ble ikke murhus, men nye
trehus med bred gavl mot gate og stort tak trukket
langt ned. Forsøket på indirekte styring via
bygningsvedtektene var altså mislykket, da disse
trehusene var mer brannfarlige enn fulle toetasjers.
I tillegg ga de store skrå takflater dårligere romutnyttelse,
slik at trehusene ble mindre effektive
dvs. dyrere. I 1875 ble det igjen lov å bygge
Bare to av de mange nye gater tilfredsstilte
bygningslovens minimumskrav om 20 alens bredde -
den lengste ble kalt «Bredgaten». Holmenbrannen i
1860 ga støtet til en teknisk modernisering. Stavanger
får sitt første ordentlige bykart i 1868 (Torstrup).
Etter Homenbrannen i 1860 ble sentrum rask bygget
opp igjen. Trehus fra denne prioden er lett kjennelige
på det brutte møne (havlvalm).
"Fra kuriositet til etablert håndverk", Egil Henriksen,
Stavanger Museum Årbok 1992.
Omreguleringen av brannstrøket ble imidlertid
utført av en innleid ekspert, løytnant Hielm. Selv
om den nye gateplan avvek sterkt fra det gamle
uryddige mønster, så var ikke resultatet imponerende
sett utenfra: Bare to av de mange nye gater
tilfredsstilte bygningslovens minimumskrav om 20
alens bredde - den lengste ble kalt «Bredgaten». De
Motstående side: Byens utstrekning 1860.
fleste målte 15 alen, noen var enda smalere! Departoetasjers
trehus med valmet tak.
68 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994