STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
Fortetting
For øvrig skjedde en ikke liten del av byveksten ved
at bebyggelsen ble fortettet innenfor det allerede
bebygde området. Åpne rom og hager ble bebygd,
hus ble utvidet både i grunnflate og høyde, loft ble
tatt i bruk og mange hus fikk arker og andre
tilbygg. Det usikre næringsgrunnlaget, silda, gjorde
at mange av dem som flyttet til byen fra bygdene,
reiste hjem en gang eller to før de skaffet seg hus i
byen. Stavanger ble en meget trangbodd by. Boligflaten
pr. innbygger ble halvert i forhold til 1815 og
andelen familier som eide egen bolig gikk ned fra
3/4 til under halvparten i 1860.
Den tettere bebyggelsen økte brannfaren, og alt sist
på 1830-tallet får vi de første saker der kommunen
både prøver å hindre for trangt plasserte nybygg
og, i samarbeid med private huseiere, retter ut
viktige gateløp for at brannsprøytene skulle kunne
komme frem. Tidlig i 1850-årene tok kommunen et
løft da den kjøpte tre-fire store bygninger ved
Torget for å skaffe en skikkelig branngate her.
Samtidig var det bruk for utvidet markedsplass.
Sjøhusene var fremdeles den i særklasse viktigste
bygningskategori utenom boligene. Antallet var
nådd opp i over 200 i 1860. I tillegg var det syv
skipsverft, riktignok fattige på bygninger, og en del
reperbaner, noen åpne og noen innbygde. Spesielt
den 2-300 m lange Cederbergbanen mellom nåværende
Nedre og Øvre Banegate var godt synlig i
landskapet.
Nye institusjoner i eksisterende bygninger
Ulike økonomiske og sosiale funksjoner får nå etter
hvert tildelt egne bygninger, såkalte institusjonsbygg,
som byen hadde vært fattig på i 1815. En del
av dem var bygd spesielt for formålet, men Stavanger
utmerket seg ved i stor grad å nytte eldre
bygninger til slike nye formål. Skolesektoren
illustrerer begge tendenser. Mens byen i 1850 knapt
nok hadde hatt ett spesialisert skolebygg, hadde det
i 1860 seks slike. Men bare ett av dem var bygd for
formålet, nemlig «Almueskolen» ved Domkirken
(bygget i 1842, flyttet til St. Johannes i 1879). I
1825 var Kongsgård blitt ombygd til høyere skole.
Ved forstedenes innlemmelse fikk man Blåsenborg
skole i to sammenbygde bolighus, og senere ble
Møbelmagazinet på Nytorget ombygd til St. Petri
skole (1856). Et ombygd bolighus fra tollbodtomten
på Stranden ble til Sandvigen skole (1659).
Institusjoner i tre
I helse- og sosialsektoren fikk byen i 1840-årene
Josephinestiftelsen, Amtssykehuset, «Barneasylet
på Peders Gjærde» (Asylgata) og «Den
kombinerede indretning» (Arkadens tomt). Haugianerne
reiste landets andre bedehus i Bygaten, og
Frue sogn fikk sin nye kirke like utenfor bygrensen
i 1854. Det Stavangerske Klubselskab reiste et
prektig klubblokale med kjeglebane i 1841 (Handelens
Hus’ tomt). Felles for de profane bygningene
var at de var store trehus, dels staselige, tegnet av
«praktiske amatører». De brøt ikke med den byggeskikk
vi finner i store borgerhus fra perioden.
Toldboden og Valbergtårnet
De tre murbyggene som ble reist er unntakene som
bekrefter regelen. To av dem ble reist av en rik
statsetat: Toldboden med tilstøtende lagerbygning.
At byen kom i skade for å reise et meget kostbart
monument i naturstein da det falleferdige vektertårnet
på Valbergjet skulle erstattes, må nærmest
betegnes som en kommunal arbeidsulykke, - som
byen kom til å blø for i årevis, men som har blitt
ettertiden til stor glede. Den prosaiske trebyen fikk
dermed med ti års mellomrom to monumentalbygg i
mur tegnet av landets ledende arkitekt C. H.
Grosch, i en kombinasjon av to stilarter; den
klassiske empiren og en middelalderinspirert
historismen.
Bolighusene
For våningshusene var utviklingen i det store og
hele nøktern. Selv om innslaget av midtgangshus
var økende, anslagsvis til 1/5, var den langt fra
dominerende. Og av disse var halvparten «irregulære»
varianter, der symmetrien var fremkommet
ved senere påbygging. Hovedtyngden var hus med
mer eller mindre regulær korsplan, en type som
peker fremover mot sveitserstilen, eldre plantyper
som treromsplan (egentlig bygningshistorisk
toroms-) eller gavlhusplan. Den flate pultark-typen
i denne perioden var så utbredt at den er blitt kalt
«Stavanger-ark».
Det beskjedne innslaget av symmetriske planløsninger
står i sterk kontrast til mønsteret i enkelte
mindre byer, som Skudesneshavn, hvor halvparten
av husene hadde slik plan, og Egersund, hvor denne
66 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994