STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
Etter den nye bygningsloven av 1896 utgjorde
dessuten det trange gatenettet en bremse på det
store murbyggeriet. Selv murbygg skulle ikke være
høyere enn gatebredden på stedet. Det hendte flere
ganger at byggherrer fikk problemer med departementet
pga. misforhold mellom ønsket etasjehøyde
og den eksisterende gatebredde. Kommunens
manglende planverk for sentrum ble her en hemsko.
En by uten "city"-preg
Det ble likevel reist en del murgårder og
monumentalbygg mellom 1890 og 1920, med tilløp
til ansamlinger på Skansen og Skjævelandsstykket;
særlig det siste utgjorde med teateret, turnhallen,
museet og sykehuset et helhetlig miljø, hvor alle
bygningene var tegnet av samme arkitekt, H.S.
Eckhoff. Men alt i alt ble det langt mellom murgårdene
i sentrum. Denne relative fattigdom på
monumentalbebyggelse i mur gjør, sammen med det
gammelmodige og kronglete gatenettet, at Stavanger
anno 1920- og 1940- kan betegnes som byen
uten et "city"preget sentrum.
Det ble reist enkelte store murfabrikker rundt
Vågen, men det store flertall slike bygninger kom i
østre bydel og i nord, ved Rosenberg/Sandvigå. De
kom derfor ikke til å prege sentrumsbildet.
murtvangsbestemmelser. Etter den store Ålesundsbrannen
i 1904 kom en alminnelig murtvanglov for
alle landets byer.
Utbygging på platåene
Slik det gikk, beholdt Stavanger trass i en kraftig
byggevirksomhet sitt preg av trehusby i denne
perioden. Selv om denne prosessen primært utspant
seg utenfor det som er definert som Stavanger
sentrum, berører den en så vesentlig del av Stavangers
identitet at det må tas med for å få et komplett
bilde. Det foreligger dessuten sterke koblinger
mellom utviklingen uten- og innenfor sentrum:
Nettopp det at det ble mulig å drive arealekstensiv
småhusbygging utover på platåene, lettet på
avgjørende måte trykket på tomter og eiendomsmasse
i de sentrale strøk. Et vesentlig større
trykk her ville ganske sikkert, gjennom trinnvis
sanering, ha fremtvunget større innslag av kompakt
murbebyggelse i bykjernen selv uten en ny bybrann.
(Dette skjedde i Bergen de to-tre siste tiårene før
bybrannen i 1916.) Det blir derfor viktig for
forståelsen av bybildet å se nærmere på denne
prosessen.
En viktig grunn til at man i Stavanger ikke fikk
store strøk med leiekaserner eller forretningsgårder
i mur var at byens åpne geografi og gunstige
En stor bybrann mellom 1880 og 1920 ville selvsagt
ha endret dette bildet fullstendig. Dette er ikke
et søkt argument, siden svært mange norske byer
faktisk opplevde store branner i disse årene, så
mange at det faktisk ble mer normalt med en
brann, enn uten. Gjenreisning skjedde som regel i
mur, styrt av for anledningen vedtatte lokale
Østre bydel ca. 1914. “Stavanger. Historien om Østre bydel,” Dreyer Bok.
74 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994