STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
1860-årenes økonomisk vekst og byvekst
1860-årene var en god tid for Stavanger.
Seilskipsflåten avløste sildesjauen som hovednæring,
og byen ble landets nest største sjøfartsby,
bare etter Arendal. Bortsett fra et mindre tilbakeslag
rundt 1870 fortsatte veksten til 1882. Folketallet
økte fra 14.000 i 1860 til 24.000 i 1885 og
antall bolighus økte fra 1300 til 2200. Det ble
nødvendig med utvidelse av byens territorium: I
1867 ble den store Egenæs bymark og de nære
byøyer fullt innlemmet, og i 1878 tok byen kraftige
jafs av Hetlandsmarka i sør, både for å sikre seg
sjøtomtene sør til Lervig og nytt byggeland for
boliger. Sjøhusrekken nådde sitt maksimum i denne
perioden, og en del av den ble fornyet etter Holmenbrannen.
Det ble også reist noen få sjøhus i mur.
Reguleringen av gatenettet i vestre bydel skjedde
ennå i 1860- og 1870-årene i etapper, i forkant av
utbyggingen. Selv om man hadde det enkle rutenettskjema
som mal, ble planene tilpasset eksisterende
bebyggelse og eiendomsgrenser, for å spare penger.
Etter byutvidelsen i 1878 foretok man like godt en
regulering av hele det nye byområdet i øst i ett
sveip, den største plan utarbeidet i Stavanger før
1940 - om lag 300 kvartaler. Også her ble
sjablongtegningen modifisert av eksisterende veinett
og en stor bygning som Berentsens reperbane
(noenlunde i Haugesundsgatas nåværende løp ved
Johannes kirke). Her fikk man et system av mindre
rutenett som skar hverandre og det eldre nettet fra
1850 med forskjellige vinkler. Reguleringen ble
utformet uten tanke på terrenget, den fremtidige
bebyggelsen og antatt trafikkmengde. Alle gater var
like brede og stigningsforholdene kunne bli umulig
bratte.
I bykjernen fortsatte det møysommelige arbeidet
med eliminering av flaskehalser og utviding av
gamle, trange gateløp.
Bygg i mur
Den kraftige oppgangen 1860-82 og det at veksten
nå hadde vart lenge, skapte nye holdninger til
byggevirksomhet. Man tok så smått til å reise
offentlige og private institusjonsbygg i mur; fengslene
ved Torget og Ladegårdsveien, Petrikirken,
basarbodene ved Torget, vaskeanstalten ved Kannik,
jernbanestasjonen med tilbehør, den tekniske
skole og teateret.
Det ble også reist en del større våningshus i mur i
Kongsgata og i skråningen fra Breiavatnet mot
Eiganes. Det kom sogar noen mellomstore bygårder
i mur, med Sparekassens gård og
Sjøassuranceselskapets børsbygning i Kirkegata
som de mest interessante.
Boliger i tre
Langt de fleste boligene var imidlertid halvannen
etasjes trehus i relativt tette kvartaler på Bergeland,
innover østre bydel og i skråningen opp mot Løkkeveien,
og noen steder vest for den. Vi får dessuten
de første tilløp til villabebyggelse og dermed sosiogeografisk
adskillelse av byboerne, selv om denne
tendensen først får tyngde etter 1890. De fleste
villaer ble bygd i tre, noen få i mur. Henrik Nissens
Breidablik i sveitserstil og H.S. Eckhoffs murvilla i
pseudorenessanse (Eiganesveien 28), står som de to
beste representanter for tre- og murvillaene.
Motvilje mot ambisiøse byggeprosjekt
Villabyggingen, men særlig det store murbyggeriet,
fikk en midlertidig knekk ved den økonomiske
krisen som rammet byen midt på 1800-tallet. Den
ruinerte mange handelsfirmaer, veltet to av fire
banker og fikk ettervirkninger ut i 1890-årene, bl.a.
ved en reorientering av byens næringsliv. Forsiktighet
ble en dyd av nødvendighet for de nye menn.
Jernbanen ble anlagt i 1878. "Fra kuriositet til etablert håndverk", Egil Henriksen, Stavanger Museum Årbok 1992.
70 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994