STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
1815 - 1860 "Sildebyen" og
"Empirebyen"
- Fra småby til landets fjerde største by
Byvekst
Byveksten skjedde langt på vei langs tradisjonelle
linjer. Man bygde i tre og i tråd med gammel
byggeskikk. Dette til tross for at veksten var meget
kraftig. Folketallet steg fra 2.500 til 14.000 (dobbelt
så sterk vekst som gjennomsnittet for landets
byer), og antall våningshus fra 470 til omlag 1300.
En viktig årsak til det tradisjonelle preget var at
byen unngikk store brannødeleggelser i perioden.
Den alminnelige norske bygningslov trådte først i
kraft i 1845 og fikk dessuten bare begrenset betydning
for husenes konstruksjon. Den første arkitekt
kom til byen i 1875: C. Fr. von der Lippe.
Siden veksten helt og holdent var knyttet til sjønæringer
som sildefiske og seilskipsfart, sprengte
sjøhusrekken bygrensen og ekspanderte like øst til
Strømsteinen og Svankevigå. Boligene fulgte etter,
på grunn av behovet for å bo nær arbeidsplassene.
Dermed oppstod det en betydelig forstadsbebyggelse
utenfor bygrensen i øst. Tyngden av
forstadsbebyggelsen, Pedersgjerdet (Smedgatekvartalene),
Rosenkildehagen (ABC-kvartalet) og
Blåsenborg, vokste dessuten opp på områder som lå
nærmere sentrum enn ledig byggeland i vest.
Mesteparten av det som i dag er østre bydel var på
denne tiden dårlig utnyttet utmark under kirken.
Kirken fikk større inntekter ved bortbygsling til
hustomter enn ved bruk til jordbruksformål.
Byutvidelsen 1848
Forstadsbeboerne ville gjerne innlemmes i byen,
som imidlertid strittet imot i det lengste, angivelig
av frykt for å overta et stort sosialt ansvar dersom
sildefisket sviktet. Ansvaret var stort nok med den
store arbeiderbefolkningen innenfor grensene. I
forbindelse med sognets deling i Stavanger og Frue
sogn ble imidlertid byen likevel tvunget til å inkorporere
forstedene i 1848. Byen fikk sitt areal
doblet.
De første reguleringsplaner
Straks det ble hjemmel i den nye bygningsloven, ble
det utarbeidet en reguleringsplan for hele det nye
området. Den kom allerede i seneste laget, siden
bebyggelsen her siden 1820-årene dels hadde fått
gro tilfeldig frem. Unntakene var Rosenkildehagen
(ABC-kvartalet), hvor utbyggingen skjedde etter
selgeren Børge Rosenkildes private plan, og
Pedersgjerdet (Smedgata-kvartalet), tidligere
kirkegrunn, der amtet parsellerte ut tomter på grunn
som ble ledig etter anlegget av amtssykehuset
(Tinghusets tomt). Planen for østre bydel var en
skjematisk rutenettsplan av enkleste slag, dog
modifisert etter strandlinjen, jfr. Pedersgatas knekk.
Bygningsloven påbød regulering av hele byområdet
i alle norske byer. I Stavanger ble det bare gjort for
ubebygde arealer. Etter utarbeidelse av planen for
østre bydel nøyet man seg en tid med små partielle
planer etter hvert som det ble aktuelt med utbygging.
Man våget ikke foreta regulering av det
allerede bebygde området, da misforholdet mellom
lovens krav til gatebredde og gateform og den
eksisterende situasjon var alt for stor. Ikke en
eneste gate tilfredsstilte minimumskravet om 20
alens bredde og man var redd for at planer ville
påføre kommunen umulige ekspropriasjonskostnader.
Indredepartementet purret byen om
reguleringsplan både i 1853 og 1857.
Over: Kart over byutvidelsene fra 1848 til 1953.
Bygningsloven påbød regulering av hele byområdet i
alle norske byer. I Stavanger ble det bare gjort for
ubebygde arealer. En vesentlig del av byveksten
skjedde ved at bebyggelsen ble fortettet innenfor det
allerede bebygde areal.
"1125 - 1975. Stavanger vår egen by", Karsten
Skadberg, Stavanger kommune byjubileet 1975).
Motstående side: Byens utstrekning 1815.
64 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994