STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF
Del II Historisk utvikling
Begynnende typehusindustri
Et annet viktig forhold er at byggmestrene i
samarbeid med trelast- og byggevarefirmaer
utviklet teknikker for halv prefabrikering av
bolighus i tre; de ble nesten masseprodusert som
byggesett. En planløsning som ga to fulle leiligheter
og dessuten gjerne rom for utleie i kjeller og på
loft gjorde at de halvannen etasjes trehusene ble
meget effektivt utnyttet. Selv om Stavanger hadde
forholdsvis flere selveiere enn mange andre byer,
bodde man trangt nok. Trehusstrøkene på Storhaug
og Våland regnes for å ha hatt maksimal
utnyttingsgrad når det gjelder beboere pr. flateenhet
innenfor "spredt småhusbebyggelse". De er
blitt kalt trehusbyen Stavangers variant av kasernestrøkene
i Kristiania og Bergen.
Leieinntektene ga altså et viktig bidrag til finansieringen.
Det hadde også betydning at kommunen
bekostet vei, vann og kloakk, mens huseierne i
følge bygningslovens refusjonsbestemmelser måtte
bekoste det selv i de tre største byene. Arbeiderbruk-
og boligbanken er alt nevnt. Også Sparekassen
førte en velvillig kredittpolitikk overfor
småkårsfolk som ønsket å reise egne hus. Endelig
var det en del byggmestre som ga kreditt - de bygde
mange av husene for egen regning - på spekulasjon,
slik murmestrene gjorde det med leiegårder i de tre
største byene.
Omkostningene ved vei, vann og kloakk var for
øvrig en hovedårsak til at byens tekniske etat
prøvde å stanse tre- og småhusbyggingen da
murtvangsloven av 1904 siktet mot å fremtvinge
murbebyggelse i alle norske byer. De mange
småhus ødela kommunens økonomi, og den maktet
ikke å følge opp med teknisk infrastruktur. I 1912
manglet det en mil opparbeidet gate i de nye boligstrøkene!
En massiv utbygging i mur ville spare
kommunen for mye penger og samtidig gi en mer
brannsikker by. I strid med teknisk etat og departementet
lyktes det imidlertid et flertall av lokalpolitikerne
å fastlegge en så snever murtvangsgrense
at den ikke hindret fortsatt trehusbygging.
Der hvor grensen lå utenfor byggefronten, hoppet
man gjerne over denne sonen, med den følge at det
flere steder i flere tiår ble liggende åpne lommer i
den ellers sammenhengende boligbebyggelsen.
Trehusbyggingen ble faktisk enda mer arealkrevende
etter 1904 enn før, siden murtvangsloven
økte kravene til minstavstand mellom husene.
Dessuten kunne man etter 1904 bare bygge enetasjes
trehus. Dispensasjoner bidro imidlertid til å
tøye reglene her.
Også i perioden frem mot 1914 var ambisjonsnivået
lavt på kommunalt og privat hold når det gjaldt
viljen til å skape et monumentalt bybilde. Den
iøynefallende ansamling av store murbygg i
historismens formspråk på Skjævelandstykket var
ikke planlagt. Kommunen unnlot fremdeles å gripe
de muligheter som forelå til å formgi f.eks. et
sentralt byrom som Torget. Store offentlige bygg
med potensiell mønstereffekt, som folkeskolene, ble
lenge tegnet av ingeniører (Solvang, Storhaug og
Våland), da det ga de mest kostnadseffektive
resultater. De hadde også hånd om reguleringsarbeidet.
Stadsarkitekt ble først ansatt i 1915, mens
Bergen hadde hatt både stadsarkitekt og arkitektstadskonduktør
siden før 1900. Det viste seg
dessuten stadig vanskelig for private arkitekter å
skape seg et levebrød i Stavanger, trass i stor
byggevirksomhet. Arven fra småkårsbyen og den
pragmatiske kommunen var blitt en innarbeidet
"kultur".
Hermetikkindustrien ga Stavanger et atypisk
konjunkturmønster i byggevirksomheten. Byen
hadde således høy aktivitet i tiåret etter 1900, da
byggevirksomheten lå nede i mange, men særlig i
de to største byene. Stavanger har derfor et større
innslag av hus med jugendpreg (med overgangsformer
fra sveitserstilen) enn norske byer flest.
(Ålesund er det selvfølgelige unntak her.)
Paradoksalt nok var Stavanger den første norske
byen som gikk over fra det stive rettlinjete rutenett
til et estetisk mer tiltalende mønster med svungne
linjer. Dette skjedde etter 1900 ved omregulering av
gamle planer på Paradis, Storhaug/Lervig og
Våland og ved ny regulering på Buøy. Begrunnelsen
var matnyttig nok, nemlig bedre terrengtilpasning
og dermed billigere opparbeiding av
gater. Omreguleringene ble dessuten utnyttet til å få
et kommunaløkonomisk sett gunstigere forhold
mellom bygge- og gategrunn. Drivkraften i dette
arbeidet var stadsingeniør Saxegaard.
Motstående side: Karakteristisk for Stavanger er de
åpne kvartalene med to-etasjes tett villabebyggelse i
rutenettsmønster på platåene rundt sentrum;
Her fra Våland med Stavanger Sykehus og tidligere
Frue Meieri og Våland skole.
En viktig grunn til at man i Stavanger ikke fikk store
strøk med leiekaserner eller forretningsgårder i mur
var byens åpne geografi og gunstige topografi.
Foto: Byarkivet.
76 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994