FISKEN og HAVET

8. Virkninger av klimaendringer på gytefelter og fordelingsmønstre
Klimaregimer i norske havområder
Norske havområder omfatter et areal på over 2 mill. km 2 , mer enn 5 ganger Norges landområder
inkludert Svalbard og Jan Mayen. Dette området er så stort at det spenner over flere ulike naturtyper
og marine økosystemer med hver sine spesifikke nøkkelorganismer, og havklimaet spenner fra
temperert-borealt i sør til rent arktisk i nord. Disse systemene vil ha ulike responser til klimaendringer.
Nordsjøen vil ha ulike økosystemresponser på klimaendringer enn Barentshavet, og
næringsvirksomheten i de to havområdene er også forskjellige. Norskehavet med sine store havdyp har
ulike økosystemfunksjoner enn kontinentalsokkelhavene Nordsjøen og Barentshavet. Derfor er det
viktig å dele dette store havområdet opp i de karakteristiske økosystemene. 1) Nordsjøen, 2)
Norskehavet, 3) Barentshavet og 4) kystområdene. I tillegg kommer 5) det isdekte marine området
som utgjør det nordlige Barentshavet og det Arktiske bassenget nord for Svalbard.
Fra store deler av dette havområdet henter Norge det store volumet av fiskeressursene, og de er stort
sett alle boreale (kald-tempererte) fiskearter. Med noen unntak konsentrerer disse bestandene seg langs
Norskekysten fra Møre til Finnmark om våren for å gyte. Unntakene er Nordsjøbestandene av torsk,
hyse, sei, lyr, makrell og sild som gyter spredt ut over i de nordlige og sentrale deler av Nordsjøen,
samt kolmule som gyter i havet vest for Irland og en annen komponent av makrell som gyter i samme
område som kolmula.
Innen den 1 800 km lange kyststrekningen fra Møre til Øst-Finnmark er det den 400 km lange
strekningen mellom Røst og Senja som utgjør det desidert viktigste delen gytefeltene for våre
kommersielle fiskearter, og som følge av de store sesongmessige svingingene i planktonproduksjonen
foregår gytingen for samtlige arter i et konsentrert tidsvindu om våren.
Dagens kunnskap om marine klimaendringer og virkningene på økosystemene har i stor grad sitt
utgangspunkt i virkningene av de langperiodiske naturlige klimasvingningene i det forrige århundret. I
våre havområder finnes verdens lengste havklimatidsserier som eksempelvis den russiske tidsserien
for Kolasnittet øst i Barentshavet. Videre har vi lange tidsserier i de skotske målingene mellom
Shetland og Færøyene. Langs hele norskekysten har vi hydrografiske målinger fra 1935, og til sist må
det nevnes målingene fra værskipet Polarfront i Norskehavet hvor det finnes data fra 1948 til 2009.
Observerte virkninger av naturlige klimasvingninger på norske fiskebestander
Når det gjelder marine organismer har vi primært lange tidsserier for ulike fiskearter, og for norske
områder gjelder dette i særlig grad for de to fiskebestandene nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende
sild. På lavere trofiske nivåer er det begrenset med tidsserier. På dyreplankton finnes det tidsserier fra
The Sir Alistair Hardy Foundation (SAHFOS) fra 1948, men disse er begrenset til området sør for
Norskehavet. Russiske måleserier for dyreplankton finnes for Norskehavet og Barentshavet fram til
1990. For planteplankton er tidsseriene begrenset til overflatemålinger ved hjelp av satellitter fra 1970årene.
Kunnskapen og virkningene av klimaendringene i marine økosystemer er således primært knyttet til de
store og viktige fiskebestandene og dernest til en viss grad på dyreplankton. Når det gjelder
planteplankton er det først og fremst modellresultater som danner grunnlaget for prognoser for
virkningene av klimaendringer.
143 KILO KunnskapsInnhenting Barentshavet–Lofoten–Vesterålen