FISKEN og HAVET

5.3 Torsk
Historikk
Det eldste skriftlige dokumenterte fisket etter skrei er like gammel som nasjonen selv. Egils saga
(2003) beskriver høvdingen Thorolv Kveldulfsson som i år 875 hadde folk i Lofoten om våren for å
fiske skrei og sild. Konserveringen i form av tørrfisk (”thurrfiskr” eller ”torsk”) var åpenbart en triviell
aktivitet som ikke trengtes nærmere beskrivelse i Egils saga. Handelen med tørrfisken påkostet
imidlertid Egil noen ord: ”Da våren kom dro Thorolv hjem til garden sin. Han sendte da noen av
karene sine til Vågen på skreifiske og andre på sildefiske, og lot dra til huse forråd av alle slag.
Thorolv åtte et stort havskip. Det var forseggjort som best på alle vis og var malt nesten overalt
ovenfor vannlinjen og hadde seil med blå og røde render i; alt utstyret ellers på skipet var og av beste
slaget. Dette skipet lot Thorolv sette i stand og mannet det med huskarene sine. Han lot bære om bord
skrei og huder og saueskinn… Med dette skipet lot han Torgils Gjallande seile vestover til England for
å kjøpe klær og andre ting han trengte.” Thorolv som hadde sete på Sandnes (sannsynligvis ved
Sandnessjøen) må etter beskrivelsen ha vært blant Norges rikeste menn. Det står i sagaen at han bygde
et eget staselig hus til Harald Hårfagre da han kom på besøk for å samle støtte til sin kongstanke om å
samle Norge til ett rike. Det er rimelig å tro at Thorolv må ha vært interessert i trygge handelsveier til
England. Han holdt kysten nedover til Vestlandet før han krysset Nordsjøen og kan nok ikke ha vært
helt trygg med det verdifulle godset om bord: ”De holdt sørover langs med landet og stakk siden til
havs og kom til England. Der gikk handelen godt for dem, og de lastet skipet med kveite og honning,
vin og klæsvarer, og satte kursen hjemover igjen om høsten. De fikk god bør, og kom av havet ved
Hordaland”. Med en slik virksomhet er det ikke overraskende at han stod skulder ved skulder med
Harald Hårfagre i slaget i Hafrsfjord.
Allerede fra denne tiden var imidlertid skreifisket viktig også for andre enn nordmennene. I Gull-
Thoris saga (1898) fortelles det om islendinger som på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900tallet
var i Lofoten om våren for å tjene penger på skreifisket. Det indikerer den internasjonale
betydningen Lofotfisket allerede hadde, da det jo også var betydelig mengder av gytetorsk ved Island
på vårparten. Men kanskje var ikke industrien og handelsveiene til Europa etablert derifra som de var
fra Lofoten. Først i middelalderen og flere hundre år seinere kom Hansatiden og Bergens sentrale rolle
som distribusjonspunkt for tørrfisken mot Europa, noe som satte ny økning i eksporten og landets
inntekter. Gjennom de følgende århundrene finnes nedtegnelser fra Det hanseatiske kontoret i Bergen
som viser svingningene i skreifisket (Helland 1908). Det syntes å være godt gjennom perioden fra
1300 til midt på 1500-tallet. På siste delen av 1500-tallet og gjennom de første årene av 1600-tallet var
det en rekke år med dårlig fiske, men omkring 1650 var det igjen gode tider. På slutten av dette
århundret var det igjen dårligere fiske, men omkring 1750 var det tilbake på nivå som hundre år
tidligere. Da det hanseatiske kontor ble lagt ned i 1754, etter mer enn 400 års virksomhet, fortsatte
betydningen av handelen men nå på norske hender. En dårligere periode fra 1780-årene til
begynnelsen på 1800-tallet er blitt tilskrevet et kaldere klima (Wyatt 1987). Gjennom 1800-tallet ble
det en stødig og jevn økning i fangstene bare avbrutt av to kortere dårlige perioder på begynnelsen av
1840-tallet og slutten på 1850-tallet/begynnelsen på 1860-tallet (Solhaug 1976). Den norske eksporten
av tørrfisk og klippfisk var i 1815 på omkring 15 millioner fisk. I 1880 var den på 90 millioner fisk.
Økningen var nok en kombinasjon av tekniske forbedringer av fiskeredskapene samt økt konsum fra
en europeisk befolkning i rask vekst.
54