You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Figur 5.3.1: Gytefelter for skrei, nordøstarktisk torsk. Hovedgytefeltene er i Lofoten <strong>og</strong> Vesterålen hvor omtrent<br />
2/3 av bestanden gyter.<br />
Den mest dominerende variasjonen i gytefelt for torsk er imidlertid knyttet til langperiodiske naturlige<br />
klimasvingninger (Sundby <strong>og</strong> Nakken 2008). Den såkalte Atlantiske multidekadiske oscillasjonen<br />
(AMO) med en periode på 60-70 år har påvirket gytefeltene med en forflytning nordover i varme<br />
perioder <strong>og</strong> sørover i kalde perioder (Figur 5.3.2). I kalde perioder har det vært en betydelig andel av<br />
bestanden som har gytt på det sørlige Møre-feltet. Det skjedde i de to kalde periodene i 20. århundret,<br />
fra 1900 til ut på 1920-tallet <strong>og</strong> i den siste kalde perioden fra 1960-tallet til begynnelsen på 1980-tallet.<br />
I disse periodene var Breivikbotn på Sørøya i Vest-Finnmark det nordligste gytefeltet. Med den siste<br />
oppvarmingen fra 1980-tallet er gytefeltene flyttet nordover, <strong>og</strong> fra begynnelsen av 2000-tallet har det<br />
<strong>og</strong>så vært en betydelig gyting helt på kysten av Troms <strong>og</strong> helt fram til Øst-Finnmark. Samtidig har<br />
skreigytingen på Møre-feltet blitt sterkt svekket. Dette var <strong>og</strong>så situasjonen i den forrige<br />
varmeperioden fra 1930-1950. Tyngdepunktet for gytingen har imidlertid hele tiden forblitt uforandret<br />
i Lofoten <strong>og</strong> Vesterålen. Omkring 2/3 av gytebestanden velger Lofoten <strong>og</strong> Vesterålen som gytefelt<br />
(Sundby <strong>og</strong> Bratland 1987; Sundby <strong>og</strong> Nakken 2008).<br />
56
Change language