FISKEN og HAVET

4. Planktonsystemenes dynamikk
Havets planktonsystem fra alger til fiskelarver
I økosystemene på land foregår primærproduksjonen i makroskopiske organismer som gress, busker
og trær som kan direkte utnyttes av store herbivore organismer (planteetere). I marine økosystemer
foregår derimot det alt vesentlige av primærproduksjonen i mikroskopiske alger, frittdrivende
planteplankton. Størrelsen på algene ligger omtrent i området mellom 1 og 100 mikron og forekommer
i konsentrasjoner på fra hundre tusen til noen millioner celler pr. liter sjøvann under
blomstringsperioden fra vårparten og gjennom sommeren. Det betyr at avstanden mellom hver alge vil
være på fra noen få millimeter til litt under én millimeter. Produksjonen av algene er begrenset til
havets øvre lag hvor det er lyst nok til at fotosyntesen kan foregå. I norske havområder vil det i praksis
si fra overflaten ned mot ca. 50 m dyp. Bare svært små organismer, det herbivore dyreplanktonet, kan
utnytte den marine primærproduksjonen som mat. Dyreplanktonet utgjør derfor det nødvendige
bindeleddet for overføring av planteproduksjonen til høyere nivåer i næringskjeden til fisk, sjøfugl, sel
og hval. Til sammen utgjør disse to laveste nivåene i næringskjeden omtrent 99 % av havets biomasse.
Men det meste av det herbivore dyreplankton er også for lite til å bli utnyttet direkte av de fleste
fiskearter. Typisk størrelse er på 0,5–5 millimeter, og i konsentrasjoner som varierer mellom lavere
enn 1 organisme pr. liter til opp mot 100 pr. liter. Det utgjør derfor først næringsgrunnlaget for større
dyreplankton og fiskelarver. Også disse organismene er konsentrert til havets øvre vannlag og er
frittdrivende. Først når fiskelarvene har vokst seg gjennom de mest sårbare stadiene og blitt yngel på
noen centimeter er de blitt store nok til å få full kontroll over vertikal posisjon i sjøen og vil i større
grad søke mot dypere vannlag. Derfor er de første tre leddene i den marine næringskjeden i stor grad
konsentrert til sjøens tynne øvre lag.
Planteplankton i norske havområder
Primærproduksjonen i norske havområder er kraftig styrt av lysets årlige gang, slik som den også er på
landjorda. Det medfører en tilsvarende sesongmessig variasjon i primærproduksjonen. Denne
sesongmessige svingningen trer tydelig fram allerede på breddegrader nord og sør for 30 o . Men fra 60 o
blir den sesongmessige svingningen så stor at det blir et tilnærmet fravær av produksjon i de mørke
vintermånedene. Dette er særegent for økosystemer nord for 60 o N og blir bare mer ekstrem videre
nordover i åpent farvann. Et tilsvarende trekk på den sørlige halvkule finnes ikke, da vi her nærmer
oss det antarktiske kontinentet ved 60 o S. Marine økosystemer på høye bredder blir følgelig betegnet
som våroppblomstringssystemer, fordi primærproduksjonen ”eksploderer” når lyset kommer tilbake.
De øvre vannlagene er dessuten prekondisjonerte for denne kraftige økningen om våren fordi de
nødvendige næringssaltene i form av nitrat, fosfat og silikat, som alltid finnes i overskudd i havdypet
under lyssonen, er blitt blandet opp i lyssonen som følge av vindblandingen i løpet av vinteren. Til
forskjell fra økosystemene på land er økningen i produksjonen er så intens på grunn av de lett
tilgjengelige næringssaltene for de store konsentrasjonene av de mikrospiske plantene at de raskt blir
oppbrukt og produksjonen kollapser allerede før midtsommer. Deretter holder produksjonen seg på et
begrenset nivå gjennom sommeren fram til høsten når fraværet av lys avslutter den for sesongen.
Det finnes et stort antall arter av planteplankton i våre farvann med sine spesifikke blomstringsforløp.
Det er imidlertid tre hovedklasser med sine spesielle egenskaper i forhold til havfysikk og havkjemi:
Diatoméene eller kiselalgene tilhører klassen av planteplankton som danner silikatskall omkring seg,
og som er klassen som innleder våroppblomstringen. De tåler i sterkere grad kraftig turbulens som er
vanlig tidlig på våren før lavtrykkssystemene med kraftig vind begynner å avta. Når den første bølgen
av kiselalger har brukt opp silikatene i det øvre laget, vinden avtar og lagdelingen i vannmassene øker,
blir forholdene gunstigere for flagellatene som er uten skall og som produserer på det som er igjen av
39 KILO KunnskapsInnhenting Barentshavet–Lofoten–Vesterålen