FISKEN og HAVET

a b
Figur H: Forekomster trollgarnfangster av torsk a) og sei b), i november 2011. Det er høyere andel av torsk i
strandbeltet langs Senja enn i Lofoten og Vesterålen. Dette er i overensstemmelse med modellresultatene som
viser høyere strandingsfrekvens av pelagisk yngel i det nordligste området.
Samlet oppsummering av sårbarhet for fiskeressursene i Lofoten-Vesterålen
Sårbarhet for et økosystem er et både vanskelig og upresist begrep. Det er dessuten svært relativt; det
gir liten mening å snakke om sårbarhet i sin alminnelighet. Sårbarhet må relateres til spesifikke
påvirkningsfaktorer (”stressorer”). Et økosystem kan ha ulik sårbarhet, eller motsatt - robusthet,
overfor ulike påvirkningsfaktorer. Og siden et økosystem hele tiden varierer med hensyn til
produktivitet og artssammensetning vil også sårbarheten varierer avhengig av hvilken tilstand det er i.
Sårbarheten overfor spesifikke påvirkningsfaktorer vil først og fremst variere mye mellom ulike typer
av marine økosystemer, og derfor er det også viktig å vurdere sårbarhet relativt til de ulike typene av
økosystemer.
I denne rapporten har vi begrenset beskrivelsen av økosystemet til bunndyr og fiskeressurser. For
fiskeressursene har vi fokusert på de planktoniske stadiene for fisken og for kystnære
gruntvannsressurser. Det er fordi dette er ressurser som er spesielt utsatt for påvirkninger fra overflaten
av sjøen. I denne konkrete sammenheng er det olje på sjøen i form av en kontinuerlig lekkasje, et
enkeltstående utslipp eller en ukontrollert utblåsning som sårbarheten må vurderes opp mot. For
bunnfaunaen vil i tillegg også langtidsakkumulering av forurensningskomponenter fra ulike
oljekomponenter og andre kjemikalier være en del av sårbarhetsvurderingen.
1. Konsentrasjonen av fiskeplankton i Lofoten, Vesterålen og kysten av Sør-Troms er enestående på
norsk kontinentalsokkel. Ingen andre steder har en så fullstendig dominerende rolle for de tidlige
stadiene for fiskeriressursene i Barentshavet og Norskehavet. Disse to økosystemene gir for tiden en
årlig avkastning i form av fiske på ca. 3 millioner tonn; 70 % av disse fiskeressursene har Lofoten,
Vesterålen og kysten av Sør-Troms som gytefelt eller som område hvor larvene og den pelagiske
yngelen driver gjennom. Det er bankene mellom Lofotodden og Andenes som har de aller største
konsentrasjonene av fiskeplankton. Området kan sies å være viktigst i fiskerisammenheng for
nordøstarktisk torsk (skrei) og norsk vårgytende sild, fordi dette utgjør de to største bestandene. Men
området er like viktig for en rekke andre arter selv om disse ikke utgjør fiskerimessig like stor
økonomisk betydning. Det gjelder først og fremst nordøstarktisk hyse og nordøstarktisk sei, men også
arter som nordnorsk kysttorsk, snabeluer, steinbit, brosme og lange. I sum er disse øvrige artene
15 KILO KunnskapsInnhenting Barentshavet–Lofoten–Vesterålen