FISKEN og HAVET

Flytevene og vertikalfordeling av egg
Vertikalfordelingen av torskeegg er beskrevet i detalj gjennom observasjoner og modellering.
Solemdal og Sundby (1981) målte eggenes flyteevne (se egen faktaboks) og vertikalfordelingen av
dem i Lofoten. Basert på dette ble det utviklet generelle modeller for vertikalfordelingen av pelagiske
(Sundby 1983) og mesopelagiske egg (Sundby 1991). Det er saltholdigheten i sjøen som er referansen
for eggenes flyteevne fordi eggene holder konstant indre saltholdighet ved osmoregulering, mens
eggenes temperatur er identisk med omgivelsenes. Skreieegg har en gjennomsnittlig nøytral oppdrift
ved en saltholdighet på 31,0. Den letteste fraksjonen har nøytral oppdrift ved saltholdighet på 29,0,
mens den tyngste fraksjonen har nøytral oppdrift på 33,0. Flyteevnen for eggene bestemmer hvor nært
overflaten de vil befinne seg, men med økende vind og turbulent blanding betyr variasjonene i
flyteevne mindre og eggene blir blandet dypere ned.
Vertikalfordelingen til egg fra fjordtorsk er annerledes enn i Lofoten, hovedsakelig på grunn av ulike
miljøforhold inne i fjordene enn ute på kysten. Ferskvannstilførsel til fjordene om våren gjør at det
øvre vannlaget i fjordene får lavere saltholdighet enn kystvannet. Torskeeggene synker da ned under
overflatelaget og får en mesopelagisk vertikalfordeling (Myksvoll et al. 2011). Den horisontale
spredning av eggene blir da kraftig redusert, og opp mot 90 % av eggene blir værende i fjorden fram
til de klekker.
Byttedyr for torskelarver og vertikalfordeling
Torskelarver er, slik som de fleste fiskelarver, primært avhengige av syn for å fange byttedyr
(Ellertsen et al. 1980), og velger ut byttedyrene ut i fra størrelse (Ellertsen et al. 1979). Raudåte
(Calanus finmarchicus) nauplier, d.v.s. de unge og små stadiene av raudåte, utgjør hovedføden i første
næringsopptak (Ellertsen et al. 1984; Wiborg 1948). Størrelsen på disse byttedyrene er opp til 0,6
millimeter. Etter hvert som larvene vokser og blir raskere går de gradvis over til å beite på eldre og
større stadier av dyreplankton. Raudåta gyter i overflatelagene. Eggene er tyngre enn sjøvannet og
synker. Når raudåteeggene klekkes beveger naupliene seg mot overflaten. På grunn av torskelarvenes
høyere risiko for å bli spist i det lyse overflatelaget har imidlertid torskelarvene en tendens til å ligge i
det mer skyggefulle miljøet under overflaten (se egen tekstboks) mellom 5 og 20 m dyp, og vil gå opp
når sulten blir stor nok og skumringslyset gir mer beskyttelse (Ellertsen et al. 1984). Vindforholdene
vil imidlertid avgjøre i stor grad vertikalfordelingen av både torskelarvene og byttedyrene. Ved
vindhastigheter over 10 ms -1 vil både larver og nauplier være mer jevnt fordelt fra overflaten og ned til
30 m dyp på grunn av øket turbulent blanding i sjøen. Turbulensen har imidlertid en annen effekt. Den
øker kontaktraten mellom larvene og byttedyrene slik at larvene kan klare seg med lavere
konsentrasjoner av byttedyr sammenlignet med vindstille forhold (Sundby og Fossum 1990; Sundby et
al. 1994). Etter hvert som larvene vokser får virkningene av turbulens på næringsopptaket mindre
betydning (Sundby 1995) og yngelen velger ut større og raskere stadier av raudåte (Sysoeva and
Degtereva 1965; Helle 1993).
Transport og spredning av egg og larver
Variabilitet i oseanografiske forhold fra gyteplass langs norskekysten til oppvekstområder i
Barentshavet gir betydelige variasjoner i horisontal fordeling av egg, larver og yngel (Vikebø et al.,
2011). De fysiske forholdene i driftområdene (den norske kontinentalsokkelen) domineres av
innstrømmende atlantisk vann gjennom Færøy-Shetland-kanalen (Hansen and Østerhus 2007, Eldevik
et al., 2009) som fortsetter langs den norske kontinentalskråningen (Orvik et al., 2001, Orvik and
Skagseth 2005). Den kileformede og ferskere norske kyststrømmen er låst mellom kysten og det
59 KILO KunnskapsInnhenting Barentshavet–Lofoten–Vesterålen