FISKEN og HAVET

store dyp mens på grunnere vann, nær kontinentalskråningen går transporten hurtigere og skjer i større
omfang, delvis styrt av bunnhelning, terreng og strømforhold.
Fordelinger av planteplankton og dyreplankton– lokal produksjon vs. advektiv transport og
planktonets sårbarhet til lokale forurensningskilder
Fiskeplanktonet (egg og larver) skiller seg ut fordelingsmessig fra annet plankton (dyreplankton og
planteplankton) ved at det er svært geografisk konsentrert. Dette skyldes at gytefeltene er avgrensede
områder hvor den kjønnsmodne fisken konsentrerer seg etter kortere eller lengre gytevandring. Fra
disse konsentrerte områdene spres egg og senere pelagiske larver etter hvert som de driver nordover
med Den norske kyststrømmen og delvis med Atlanterhavsstrømmen. Dyreplankton som utgjør
næringsgrunnlaget for fiskeplanktonet er også flekkvis fordelt, men i mye større grad spredt utover et
betydelig større område. Således er ikke dyreplankton så sårbart overfor lokale forurensninger da det
alltid vil være en betydelig del av en bestand som befinner seg i andre områder. Dyreplankton har også
en forholdsvis lang pelagisk driftfase, og kan derfor transporteres over lange avstander. Raudåte, vår
viktigste dyreplanktonart, har sitt kjerneområde ute i selve Norskehavet og transporteres fra
hovedproduksjonsområdet inn på kontinentalsokkelen hvor den kan bli mat for fiskelarvene (Sundby
2000). Det er spesielt dypområdene (eksempelvis Trænadjupet og Malangsdjupet) som skjærer seg inn
fra kontinentalsokkelskråningen som utgjør transportveiene for dyreplankton fra Norskehavet inn på
kystens sokkelområde. Planteplanktonet er i enda større grad fordelt ut over hele havet og har således
lav sårbarhet for lokal forurensning. Det er primært den lokale produksjonen av planteplankton som
bestemmer konsentrasjon og fordeling av planteplankton, siden livssyklus er betydelig kortere enn for
plankton på høyere nivå i næringsnettet, dvs. dyreplankton og fiskeplankton. Felles for alt plankton er
imidlertid at fordelingene er flekkvise, og at det vil konsentrere seg langs frontområder som følge av
kombinasjonen av vertikal- og horisontalsirkulasjonen i vannmassene, flyteevne for planktonet samt
tilførsel av næringssalter, næringsemner og byttedyr.
Naturlig dødelighet på egg/larver/yngel vs. dødelighet fra forurensningskilder
I havet er den naturlige dødeligheten på de planktoniske stadiene svært høy. Det gjelder hele veien
gjennom næringsnettet fra planteplankton til fiskeplankton. Og det er i særlig grad de aller yngste
stadiene som har den aller høyeste dødeligheten. Kombinasjonen av høye konsentrasjoner og lav
individuell mobilitet (se temaboks om vertikal fordeling av fiskelarver ”Opp eller ned? – Å spise eller
bli spist”) gjør de minste organismene til lette bytter for de litt større organismene, som befinner seg
på neste nivå i næringsnettet. Etter hvert som planktonorganismene vokser, beveger de seg raskere og
utnytter bedre unnvikelsesteknikkene for angrep, noe som gjør at dødeligheten avtar raskt med økende
larvestørrelse.
I en typisk planteplanktonoppblomstring på våre breddegrader er konsentrasjonen på omtrent 1 million
alger pr. liter. Da er avstanden mellom hver celle ca. 1 millimeter (Sundby 1997). Størrelsen av hver
alge varierer fra en tusendels millimeter til ca. en hundredels millimeter. På neste nivå i næringsnettet
finner vi de herbivore kopepodene (planteplanktonspisende dyreplankton) som eksempelvis raudåte.
De yngste stadiene for raudåte (de såkalte naupliestadiene) har en størrelse på noen tiendels millimeter
og en typisk konsentrasjon på 1–10 nauplier pr. liter. Da er den gjennomsnittlige avstanden mellom
hvert individ på 3–10 cm. På neste nivå i næringsnettet finner vi fiskelarvene som har naupliene som
byttedyr. Typisk størrelse for nyklekkede fiskelarver er noen millimeter (3–5 mm). På dette nivået i
næringskjeden er imidlertid konsentrasjonen avtatt til noen få larver pr. m 3 . Da blir en vanlig avstand
mellom hvert individ på ca. 1 m.
21 KILO KunnskapsInnhenting Barentshavet–Lofoten–Vesterålen