Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske ... - Nova

I mange kommuner mangler det en felles målsetting for det boligsosiale
arbeid, og den boligfaglige kompetansen er gjerne mangelfull. Den sosiale
delen av boligpolitikken anses primært som administrasjonens ansvar, og
gjøres dermed sjelden til et spørsmål om politikk (Myrvold m.fl. 2002). Slike
mangler i boligpolitikken vil som regel føre til en reaktiv boligpolitikk, noe
som betyr at kommunens tiltak i stor grad kommer for å løse akutte problemer
eller som svar på andre aktørers initiativ. De alvorligste utfordringene
for den boligsosiale politikken vil oppstå i kommuner hvor denne «fra dag til
dag»-politikken blir dominerende, og dette går på bekostning av en målrettet
og proaktiv strategisk boligsosial politikk som er godt forankret i det
boligsosiale tjenesteapparatet. Mange kommuner viser at det er mulig å drive
en boligpolitikk etter dag til dag-metoden, og med lite vekt på strategiske
aspekt. Vi tolker Riksrevisjonens kritikk av måten kommunene driver den
boligsosiale virksomheten på som en etterlysning av de strategiske og
styrende aspekter ved politikken.
De strategiske oppgavene består først og fremst i å trekke opp og
prioritere mellom de langsiktige målene for den operative/utførende virksomheten,
skaffe til veie de nødvendige ressurser, anslå udekkede behov,
dimensjonere virkemiddelbruken, gi anslag på resultatene av de tiltak som er
satt ut i livet, evaluere virksomheten og dens måloppnåelse, og eventuelt
justere målene for politikken. I den grad kommunene løser disse oppgavene
har de også skaffet seg et godt grunnlag for å praktisere en helhetlig boligpolitikk
hvor bruken av de ulike virkemidler er samordnet. Når alle disse
elementene er stilt sammen i et felles dokument og det prioriteres mellom
aktuelle tiltak, snakker vi om en boligsosial handlingsplan. Å lage slike planer
kan synes som en ambisiøs oppgave. På noen områder – som for eksempel å
måle behov, behovsdekking og resultater av den politikk som er ført i en
periode – er det fremdeles store utfordringer som må løses, både prinsipielt
og praktisk, med hensyn til å skaffe relevante data. Men ut over det vil de
fleste typer av data som er nødvendige for å lage en plan for det boligsosiale
arbeidet finnes i offentlig statistikk og i kommunenes eget budsjettmateriale.
Slike planer utarbeides likevel i bare vel halvparten av landets kommuner, og
brukes aktivt av enda færre (Rambøll 2008).
– Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner – 13