Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske ... - Nova

Sammendrag
I løpet av de siste tiårene har boligen fått en mer fremtredende plass i sosialpolitikken
som utgangspunkt for omsorg, sosialisering og rehabilitering av
svakstilte grupper. Det politiske målet har vært at så mange som mulig skal få
bo i egen bolig med tjenester adskilt fra boligen, og mange institusjoner er
nedlagt. Noen av de svakstilte vil imidlertid ikke være i stand til å etablere og
opprettholde en stabil boligsituasjon uten tett oppfølging. «Boligsosialt
arbeid» har blitt en samlebetegnelse for arbeidet med å skaffe de fattigste og
svakstilte i samfunnet egen bolig, hjelp til å mestre sin boligsituasjon og til å
finne sin plass i nærmiljøet.
Det boligsosiale området er et fragmentert felt. Det eksisterer flere ulike
virkemidler, og regelverket på området er komplisert og omfattende. Boligsosiale
tiltak er ofte innvevd i ulike velferdsfelt, og ulike typer virkemidler er
ofte plassert i ulike forvaltningsenheter. Dette stiller krav til stor grad av
samordning mellom flere sektorer og flere forvaltningsnivåer. Erfaringer fra
tidligere studier tyder imidlertid på at kommunene ofte mangler en samordnet
organisering og planlegging av det boligsosiale arbeidet.
De boligsosiale utfordringene må ses i sammenheng med den mer allmenne
og generelle boligpolitikken. Grovt sett kan vanskeligstilte på boligmarkedet
beskrives som en stor gruppe med forholdsvis enkle behov for
bolig. Ofte er dette personer som primært trenger hjelp til å fremskaffe bolig
i den private eller kommunale boligmassen, og/eller økonomisk bistand for å
dekke boutgifter. I tillegg vil enkelte ha behov for en bolig som er tilpasset
sin nedsatte funksjonsevne. Dette er med andre ord behov det kommunale
tjenesteapparatet burde være organisert for å ivareta. En relativt sett liten
gruppe har imidlertid behov for sammensatte tjenester, og det er for denne
gruppen de boligsosiale utfordringene er store. Brukere med et sammensatt
tjenestebehov krever en koordinert innsats fra flere tjenesteenheter, eller en
horisontal samordning. Videre har disse brukerne ofte behov kommunene
må tenke nytt omkring, slik at de også krever en vertikal samordning mellom
politikk, planer og praksis.
– Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner – 7