Veileder til Miljøverndepartementets retningslinje for ... - Statnett

Veileder til Miljøverndepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (støyretningslinjen)
vil være hensiktsmessig i forhold til å tilpasse støysonekartleggingen til kartlegging etter annet regelverk,
som forurensningsforskriften.
Metode
Beregning av støysonekart
Støysonekart etter retningslinje om behandling av støy i arealplanlegging skal først og fremst gi et
varsel til utbyggere og planleggere om at støy må være plantema for eventuelle tiltak på det aktuelle
arealet. Varslet som støysonekartet gir, er da ikke en nøyaktig dokumentasjon av støyforholdene og
innebærer ingen avgjørelser, men er bare et signal om at situasjonen må undersøkes nærmere. Dette vil
for eksempel være situasjonen for vegtrafikkstøy, der detaljerte beregninger for det konkrete prosjekt
alltid blir gjort senere.
For andre typer støy kan støysonekartet i større grad være en dokumentasjon og gi en direkte avgjørelse.
Spesielt for flystøy, der lokaliseringen mer entydig bestemmer støybelastningen og det er færre
muligheter for utendørs avbøtende tiltak, kan det bli tatt avgjørelser direkte fra kartet.
Det er viktig at støysonen ikke undervurderer den framtidige situasjonen, det er bedre at sonen beskytter
for mange enn for få. Støyen bør derfor heller beskrives med forutsetninger som gir noe høy støyproduksjon
og lav utbredelsesdempning, enn det motsatte. For å etablere støysoner rundt eksisterende
støykilder så tidlig som mulig, kan sonekart produseres uten terreng- og vegetasjonsdempning og med
skjematiske forutsetninger for støyutstråling. Det må da understrekes at sonene er ment som varsel, og
ikke representerer en dokumentasjon på støyforholdene eller utgjør grunnlag for en endelig avgjørelse
for prosjekter i sonen. Slik kartlegging kan for eksempel være egnet for lavtrafikkerte veger, skytebaner,
motorsport og for visse industribedrifter, der forutsetningene gjerne følger faste kategorier, se
egne delkapitler i kapittel 7. Der hvor støybelastningen er lav eller berører få mennesker kan det ut fra
ressurshensyn være riktig å kartlegge med forenklete metoder også for andre støykilder. En slik praksis
eksisterer for eksempel for små flyplasser hvor en sjablonmetode kan benyttes for å bestemme
støysonene.
Metoder for beregning av støysoner er omtalt i kapittel 9. Generelt er det etablert et hierarki for valg
av metode med tre ulike nivåer av nøyaktighet:
Generelt for valg av metode er det etablert et hierarki med tre ulike nivåer av nøyaktighet:
1. Høy nøyaktighet: Høy nøyaktighet kan oppnås gjennom bruk av nordisk beregningsmetode i
fullstendig utgave eller ved bruk av metode definert av EU til bruk i kartlegging iht EUs rammedirektiv
for støy. Brukes i områder som er kartleggingspliktige i henhold til EU-direktivet,
og i andre tettbygde områder hvor komplisert støybilde eller andre forhold krever en detaljert
kartlegging
2. Middels nøyaktighet: Bruk av eksisterende kartleggingsmetoder som for eksempel VSTØYberegninger
for vegtrafikk, dvs. en forenklet beregning i forhold til den komplette metoden.
Anbefalt brukt i tettbygde områder for øvrig.
3. Lav nøyaktighet: Sjablonløsninger. Anbefalt brukt i områder med spredt bebyggelse. Kan også
benyttes i områder for kilder som har et ukomplisert støybilde og lite omfang av støyutsatte. I
disse tilfellene kan det også være hensiktsmessig å kun beregne gul sone, da rød sone vil ha
begrenset utstrekning og liten betydning for arealutviklingen.
For noen av kildene vil det være bare to nivåer, for nærmere omtale se kapittel 9 om beregningsmetoder
og kapittel 7 om de enkelte kildene.
Forholdet til kartlegging i henhold til EUs rammedirektiv for støy
Kartleggingsbestemmelsene i EUs rammedirektiv for støy er nedfelt i forurensingsforskriftens kapittel
5 om støy. EU-støykartlegging skal beskrive størrelsen av støyproblemet i kartleggingspliktige områder
og legge grunnlaget for et program for reduksjon av støyproblemet. I tillegg skal kartleggingsre-
24