Veileder til Miljøverndepartementets retningslinje for ... - Statnett

Veileder til Miljøverndepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (støyretningslinjen)
1 Formål, definisjoner og virkeområde
1.1 Formål
Formålet med retningslinjen er å forebygge støyplager, samt ivareta stille og lite støypåvirkede
natur- og friluftsområder, gjennom å:
• anbefale etablering av støysoner, som skal sikre at støyutsatte områder rundt eksisterende
støykilder synliggjøres,
• gi klare anbefalinger om hvor støyfølsom arealbruk ikke bør etableres, og hvor etablering
bare kan skje med særlige avbøtende tiltak,
• gi klare anbefalinger for støygrenser ved etablering av nye støykilder, slik at disse lokaliseres
og utformes med tanke på å hindre nye støyplager.
Hovedformålet med retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging er å legge til rette for en
langsiktig arealdisponering som forebygger støyproblemer. Forebygging gjennom riktig arealbruk er
sannsynligvis det mest kostnadseffektive tiltaket i forhold til støy.
Gjennom å synliggjøre områder med potensielle støyproblemer, vil utbyggere og arealplanlegger bevisstgjøres
på at spesielle hensyn til støy kan være nødvendig. Bruk av støysoner som virkemiddel er
derfor et viktig element i retningslinjen.
1.2 Virkeområde
1.2.1 Anbefalte grenser for utendørs støy
I likhet med tidligere retningslinjer på støyområdet gir retningslinjen anbefalte utendørs støygrenser
ved etablering av nye boliger og annen støyfølsom bebyggelse. Likeledes gis det anbefalte utendørs
støygrenser ved etablering av nye støykilder, som veganlegg, næringsvirksomhet, skytebaner og så
videre. For innendørs støy viser retningslinjen til kravene i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven
3 , med tilhørende standard NS 8175 klasse C.
Retningslinjen gjelder kun luftbåren støy. Også andre miljøforhold må avveies på vanlig måte i plansaker,
for eksempel luftforurensing, vibrasjoner, strukturlyd, landskapsmessige vurderinger osv. Avveiningen
mot rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging (RPR-SATP)
er i noen grad omtalt i retningslinjen og veileder, da dette er hensyn som ofte kommer i motstrid til
støy i planlegging i byområdene.
1.2.2 Sakstyper
Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging gjelder ved planlegging av de viktigste støykildene
i ytre miljø og arealbruken i støyutsatte områder. Den skal således legges til grunn ved planlegging
og behandling av enkeltsaker etter plan- og bygningsloven (pbl).
Retningslinjen gir føringer for behandling av støy i kommuneplan, kommunedelplan, reguleringsplan
og bebyggelsesplan. I arealplaner på alle plannivåer kan anbefalingene i retningslinjen følges opp
gjennom retningslinjer og juridisk bindende planbestemmelser. Retningslinjen vil også ligge til grunn i
konsekvensutredninger etter plan- og bygningslovens kapittel VII-A.
I behandling av saker etter bygningsdelen i plan- og bygningsloven (søknad om rammetillatelse m.m,
”byggetillatelse”) bør retningslinjen være retningsgivende for hvilke utendørs støynivåer som bør til-
3
Forskrift av 22. januar 1997 nr. 33 om krav til byggverk og produkter i byggverk, gitt med hjemmel i plan- og bygningsloven.
6