Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 92 -
utholdende, aktiv og handlende person i sitt indre landskap. Han viser til at sammenhengen
mennesket står i, ”ene lige over for Gud”, er en spesiell sterk pådriver til å kjempe.
Lengselen er en drivkraft bak det å bli seg selv fullt ut. I en subjektiv lidenskapelig søken gir
lengselen retning til stadig å nydannes i sitt indre menneske. Mennesket kan forsøke å finne
sin egen plass i det store univers. Den dype lengselen er kanskje en lengsel etter den ultimate
livsbestemmelse. Egentlig ser det ut som om mennesket lengter etter seg selv, slik mennesket
gjerne skulle være. Det vanskeligste for mennesket er kanskje å bli det en ønsker og være det
en er. Menneskets indre streben er i bunn og grunn en lengsel etter å finne seg selv. I
lengselen kan det tenkes at mennesket vet med seg selv hvor det er på vei og i ytterste
forstand gjenkjenner oppfyllelsen der mennesket er fremme ved bestemmelsesstedet.
Når mennesket finner seg selv, har det funnet sitt hjem, sin væren. Det innbefatter at
mennesket kjenner sitt oppdrag, og lever ut det potensialet som er gitt en.
Kierkegaard benytter tre ordpar av begreper for å beskrive spenningen for menneskets indre
rom. I disse forholdene er ikke mennesket ennå fullt ut et selv, men underveis mot å bli
et selv.
Mennesket er en Synthese af Uendelighed og Endelighed, af det Timelige og det Evige,
af Frihed og Nødvendighed, kort en Synthese. En Synthese er et Forhold mellem To.
Saaledes betragtet er Mennesket endnu intet Selv. (1849a, 129)
I Kierkegaards grunnanskuelse står mennesket bestandig i en slik trefoldig ontologisk tilstand.
Han uttrykker slik tre motsetningsfulle sider ved menneskets væren og sier at mennesket er en
syntese av disse tre og dermed er det umulig å definere hva eller hvem mennesket er.
Posisjonene er mangedimensjonale, og vil i syntesen uttrykkes unikt for det enkelte
mennesket. Det er dette som kan uttrykkes som spenningen mellom de tre små ordene og de
tre store ordene.
Slik kan fortvilelsen være en forutsetning for at lengselen kan bevirke dypere liv. Lengselen
synes å utfolde seg i den trefoldige ontologiske tilstand fordi lengselen er forbundet med det
virkelige og det som peker utover den tidslige og partikulære virkeligheten. Fortvilelsen er å
leve i spenningen, i det ufullkomne. Når fortvilelsen er der, følger lengselen med. Lengselen
er altså ikke selve spenningen, men lengselens bevegelse kan tenkes å gå mellom de tre små
ordene og de tre store ordene. Denne spenningen gir mulighet for selvets nydanning.
Det er ikke slik at mennesket kan si det er fremme. Det er ennå ikke et selv, fordi det lever i
en spenning, i forholdet mellom de ulike størrelsene i det tredoble rommet. Mennesket er til
enhver tid både imellom de ulike polene og i den enkelte posisjon, uten å bli begrenset i det