Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 95 -
Lengselen muliggjør å kunne leve i spenningen, og kunne gå fremover i å stadig nyskapes og
dannes som menneske. Samtidig er lengsel noe av det som gjør at den spenningen disse
ordparene beskriver blir noe mer, nemlig spenningen mellom materie og ånd. Det å forholde
seg til denne spenningen er å være et selv. Lengselen kan tenkes å ligge under fortvilelsen,
men også å virke som retningsgivende for fortvilelsen.
Materien, de tre små ordene, er slik vi ser mennesket i det partikulære livet. De tre store
ordene er ånd, eller en ytre kraft, en gud eller Gud. Ingen deler kan for mennesket bestå alene.
Det dynaiske i livet opphører når mennesket setter seg fast i det ene eller det andre
perspektivet. Kun det dynamiske mellomrommet kan bringe liv og åpne opp våre liv mot en
større enhet.
For Kierkegaard er fortvilelsen en bestemmelse av ånd som forholder seg til det evige i
mennesket.
[…] og var Synthesen ikke oprindeligt fra Guds Haand i det rette Forhold, kunde han
heller ikke fortvivle […] (1849a, 132)
at fortvilelsen er en Bestemmelse af Aand, forholdersig til det Evige i Mennesket […]
(1849a, 133)
Det Selv, han fortvivlet vil være, er et Selv han ikke er (thi at ville være det Selv, han i
Sandhed er, er jo lige det Modsatte af Fortvivlelse), han vil nemlig løsrive sit Selv fra
den Magt, som satte det […] (1849a, 136)
Fortvivlelse er nemlig, just fordi den er heelt dialectisk, den Sygdom, om hvilken det
gjælder, at det er den største Ulykke aldrig at have havt den – en sand Guds Lykke at
faae den, om end den aalerfarligste Sygdom, naar man ikke vil helbredes fra den […]
(1849a, 142)
Selvet er den bevidste Synthese af Uendelighed og Endelighed, der forholder sig til sig
selv, hvis Opgave er at vorde sig selv, hvilket kun lader sig gjøre ved Forholdet til Gud.
Men at vorde seg selv er at vorde concret. Men at vorde concret er hverken at blive
endelig eller at blive uendelig, thi det der skal vorde concret er jo en Synthese […] i det
Dialektiske at Selvet er en Synthese, hvorfor det Ene bestandigt er sit Modsatte.
(1849a, 146).
Kierkegaard viser til at det er en bevegelse i det å nyskapes og være et selv. Denne fører
mennesket mot å kunne kjenne seg hjemme i verden. Syntesen er mer enn summen av
delene. 51 Den har ulike former og uttrykk og er avgjørende for mennesket fordi den er av Gud
og føder fortvilelsen som en dyp og livgivende utilfredshet og streben. Samtidig er mennesket
51 Når Kierkegaard bruker begrepet syntese vil det si sammenfatning av dobbelthet, likevekt i bevissthetens
motsatte, bestemte deler i menneskets oppbygning. Syntesen kan omfatte; mennesket er en syntese av
legeme, sjel og ånd, eller mennesket er en syntese av uendelighet og endelighet, timelighet og evighet,
nødvendighet og frihet, mennesket er en syntese av det åndelige og det sanselige. (Bertung, 2010, 92ff)