Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 110 -
Lengselen som kraft i fortvilelsens spenning mot selvets tilblivelse
Ut fra perspektivet i menneskets tredoble ontologiske stilling kan lengselens vesen fortolkes.
Kierkegaard gir et innsyn i dette rommet mennesket er i, og han finner en kraft han kaller
fortvilelsen. Selvets nydanning skjer i spenningen mellom de tre små ordene, timelighet,
nødvendighet og endelighet og de tre store ordene, evighet, uendelighet og mulighet.
Lengselens substans knyttes til motsetninger og enhet i de tre ordparene. Mennesket lengter
mot det jordiske og konkrete livet og utover mot det større perspektivet. Spenningen mellom
ordparene kan gi grunnlag for fortvilelse. Det er spenningen mellom det partikulære livet og
det livet som strekker seg utover livet her, som nå skaper en kraft i lengselen.
Lengselen er i spennet mellom det vi har, og det vi vil bli, eksistensielt og ontologisk, og
berører både det partikulære og det transcendente ved livet. Kierkegaard ser det som en
forutsetning for å dannes som menneske at en erkjenner seg som et selv. Det er å bli det
mennesket en er i kraft av et potensial, å oppfylle den hensikt eller oppgave som livet har for
den enkelte. Mennesket formes som et selv, noe som kan uttrykkes som å søke hjemlighet og
tilhørighet og virkeliggjørelse av ens oppdrag, hvile og glede. Kierkegaard forutsetter at
mennesket i verden opplever en ikke hjemme tilstand og stadig er på vei mot å kjenne seg mer
hjemme i verden og finne frem i sitt indre univers til en større forankring og enhet. Å følge sin
lengsel er å gå inn i sitt selvs fortvilelse, å finne den sannheten om seg selv som en kjenner
seg hjemme ved og kan eie. Det vanskeligste og største oppdraget som mennesket har, er
nettopp dette å bli det selvet en er. Selvet er ikke fastlagt i seg selv, men alltid relasjonelt
rettet. Selvet er en syntese eller et forhold til noe og kan dermed ikke settes fast i deler eller et
bestemt perspektiv. Dette gjør at mennesket er uferdig og underveis.
Mennesket lever i spenningen mellom kjærlighetens grunnlag og fortvilelsen. Lengsel og
fortvilelse er ikke sammenfallende. Det er mulig at fortvilelsen er eksistensiell og lengselen
mer grunnleggende ontologisk. Slik kan det tenkes at lengselen ligger under fortvilelsen, men
fortvilelsen må til for at lengselen skal uttrykkes. Lengselen kan gå dypere enn fortvilelsen
fordi lengselen forbindes til det mest fundamentale i mennesket, kjærlighetens grunnlag, og
lengselen er virksom sammen med fortvilelsen. Det er som en aner at lengselen ligger bak og
trekker mot det bestående, kjærlighetens bånd. Fortvilelsen er en kraft, der spenningen går
mellom å ville være bare partikulær eller utover det partikulære. Lengselen har dermed en
retning og en forbindelse ut fra kjærligheten til kjærligheten. Det synes ikke tilstrekkelig for
mennesket å bare søke de store ordene. Det ligger en mening i både det partikulære livet og
det livet som strekker seg utover dette. Mennesket kan eie sitt hverdagsliv samtidig som det
strekker seg mot et større univers.