Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 75 -
Men du som jeg elsker, og som jeg lengter etter for at jeg skal bli sterk, du er ikke disse
legemene som vi ser, selv om de er på himmelen […] Langt virkeligere enn de
forestillingene om de ting som er til, og enda sannere er tingene selv; men deg er de
ikke. (400a, 40)
Augustin lengter etter Gud, men hva er det ved Gud han lengter etter? Han lengter etter å
smake det som er evig, uforanderlig og uendelig. Gud tilhører en kategori som sprenger alle
andre kategorier. Hans karaktertrekk, helligheten, er det Augustin beundrer. Han retter sin
lengselsbønn mot denne Gud. At Gud er annerledes, gir håp og forventning om oppfyllelse.
Augustin søker grunnlaget for det som er. Han elsker det han leter etter, Gud.
Menneskets lengsel går mot en annen virkelighet enn den en selv lever i. Denne lengselen må
være forbindelsen mellom mennesket og den guddommelige eksistensen. Dette gir grunnlag
for å tenke at mennesket ikke kan forstå, måle eller beskrive sin lengsel fullt ut. Den er nemlig
båndet mellom min egen situasjon og noe ukjent. Lengselen er som tråder mellom de to
bestående poler. Skal mennesket kunne stå i lengselen som rettes mot noe en ikke enda har,
kan dette bare skje ved en slags visshet om noe bærende i livet. Guds natur og egenskaper kan
være et slikt håp.
Hva er det å komme frem, å finne og oppfylle lengselen? Mennesket vil virkelig frem til
kilden. De vil finne og motta nytt liv. Mennesket nøyer seg ikke med at lengselen i seg selv
er nok.
Om noe altså er ute av øye og ikke ute av sinn [...] så bevarer vi i vårt indre et bilde av
det, og leter etter det til det kommer oss for øyet igjen. Når det så finnes, kjenner vi det
igjen etter det bilde vi har i vårt indre. (400a, 196)
Hvordan skal jeg da søke det salige liv? Jeg har det jo ikke før jeg kan si, før jeg må si:
”Det er nok, der er det!” Men hvordan skal jeg søke det? Ved erindringen? Som om jeg
har glemt det, men ennå husker at jeg har glemt det? Eller ved trangen til å kjenne det
ukjente, som jeg enten aldri noen gang har kjent, eller også har glemt så fullstendig at
jeg ikke minnes jeg har glemt det? Er det ikke nettopp det salige liv alle vil ha? Finnes
det overhodet noen som ikke vil ha det? […] Hvor kjenner de det fra når de så gjerne vil
ha det. Hvor har de sett det, siden de elsker det? Jo, det er nok så at vi har det – jeg vet
bare ikke hvordan. Vi har det på forskjellig vis. Noen er lykkelige over å ha det, andre
er salige i håpet. De sistnevnte har det i ringere grad enn de som alt er salige ved å ha
det […] Jeg vet ikke hvordan de har lært den å kjenne. De har den altså ved en slags
viten som jeg ikke kan forklare Jeg skulle gjerne vite om den skyldes erindring. For
dersom den virkelig er i minnet, må vi ha vært salige en gang før. (400a, 197)
For vi kunne ikke elske det om vi ikke kjente det. Når vi hører dette ordet, tilstår vi alle
at vi strever etter selve saken. For vi har ingen glede bare av lyden (400a, 198).