Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 94 -
Selvet hos Kierkegaard knyttes ytterst sett til menneskets avhengighet til ”Det som har satt
hele forholdet” som er Gud. Ut fra denne avhengigheten springer det frem to ulike former for
fortvilelse.
I Forholdet mellem To er forholdet det Tredie som negativ Enhed, og de to forholde sig
til Forholdet, og i Forholdet til forholdet; saaledes er under Bestemmelsen Sjel
Forholdet mellem Sjel og Legeme et Forhold. Forholdet derimod Forholdet sig til sig
selv, saa er dette Forhold det positive Tredie, og dette er Selvet […] forholder sig til hva
der har sat hele Forholdet. (1849a, 129)
Deraf kommer det, at der kan blive to Former for egentlig Fortvivlelse. Havde
Menneskets Selv sat sig selv, saa kunde der kun være Tale om een Form, den ikke at
ville være sig selv, at ville være af med sig selv, men der kunde ikke være Tale om,
fortvivlet at ville være sig selv. (1849a, 130)
Kierkegaard går videre inn på å belyse hva selvets fortvilelse er. Hadde mennesket ”sat seg
selv” i denne verden, kunne det bare vært en bestemt fortvilelse, hevder Kierkegaard. Den
fortvilelsen er å ikke ville være seg selv eller det å ville være av med seg selv. Da kunne det
ikke vært mulig for mennesket å ha fortvilelsen av å ville være seg selv, for denne fortvilelsen
hviler på at menneskets væren hviler i noe større enn en selv. Dette kan forklares ut fra at
mennesket ikke har frembragt seg selv, men er avhengig av en større makt. Siden mennesket
eksisterer ved en guddommelig vilje, har det et potensial som kan virkeliggjøres. Fortvilelsen
der en vil videre med seg selv mot noe annet, forutsetter at en ikke er helt og fullt hjemme hos
seg selv. Det forutsetter et evig hjem som drar på mennesket og skaper en hjemløshet.
Fortvilelse er den selvvirksomheten som kan føre mennesket til et dypere og helere liv. Det å
bli et selv, er ikke å sette seg fast i en bestemt posisjon eller å gjøre seg uavhengig idet en
isolerer seg i en indre stillingstagen. Det er å stadig dannes som et selv, å være i en dobbel
bevegelse, aldri bare bli i det ene eller det andre. En kan bare eksistere fullt ut idet en strekker
seg utover og mot en relasjonell forbindelse, fordi en ikke er tilstrekkelig i seg selv. Selvet er
ikke fastlagt, men relasjonelt. Forholdet en er i, er noe mennesket er underveis i. Selvet er
forholdet som er en syntese, og en syntese er en ny helhet som er mer enn delene. For
mennesket kan det kjennes som umulig å finne fast grunn under seg. Når mennesket blir bare i
det ene perspektivet stanses selvets dynamiske danning. Lengselen kan være en slags fast
grunn i det mellomrommet mennesket befinner seg i eksistensielt og ontologisk. Lengselen
holder mennesket flytende, slik at selvet ikke fester seg for mye. Lengselen er en forankring
midt i det uhåndterbare og uferdige fordi lengselen har forbindelse til noe fundamentalt.
Avhengighet er grunnlag for fortvilelse som styrker menneskets indre livsfylde. Lengselen
kan ligge under fortvilelsen og knytter mennesket tettere til en dypere sammenheng.