Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 218 -
Teorimodellen viser til at det åndelige finner en vei og at det skjer en fordypning der
mennesket blir mer seg selv. Resultatet utdyper kanskje den dypeste strengen i lengselen som
ånd og transcendens ved at evigheten kaller ved kjærlighetens bånd. Det viser seg i glimt der
evigheten slår inn i øyeblikket og viser mot en hellig kjerne i mennesket selv.
I Kierkegaards Hjertets renhed utdypes spenningen mellom ”double-mindedness” og ”the
unified self” (Pattison, 2005, 100f). Det enfoldige selvet i motsetning til det flerfoldige selvet
befinner seg i ”the act of selfchoice” og berører noe åndelig. Spørsmålet er hvilken kraft som
gir enhet. Kraften i å forbinde seg med den andre, Den abstrakte annen ligger i å gi rom for
ånd og kalle frem bevisstheten om ånd.
Avgjørelsen er utfordrende for mennesket. Både Augustin, Kierkegaard og empirien gir
innsyn i avgjørelsens livsforvandlende kraft, idet det skjer en gjennomgang til troen. Spranget
er mer enn den indre vendingen, og den krever tro. Vendingen innover i indre samtale og
erkjennelse, å slippe til fortvilelsen, er bare et første skritt hos Augustin og hos Kierkegaard.
Det indre er ikke det samme som sannheten, men det indre er kampplassen for sannheten, der
jakten på sannheten kan lykkes eller mislykkes. Sannheten går fra det ytre til det indre, og fra
det indre til det høyere, hos Augustin (Eriksen, 2000). Empirien viser troen som et sprang og
troen som å bli imøtekommet av Den andre. Noe ved denne livsforvandlingen tilhører det
mysteriøse. Teorimodellen bekrefter helsens tilblivelse i et vårdvitenskapelig perspektiv, som
dynamisk, og en rørelse fra aktual til potensial, idet mennesket tar sine indre valg
(Eriksson, 1990).
Augustin inntar dype hemmeligheter når han åpner opp for og bøyer seg i møte med Kilden.
Smith (2001b, 338ff) spør hvordan mennesket kan komme tilbake til sitt autentiske selv, når
han fortolker Augustins bevegelse fra det opprinnelige, til eksil og tilbakevendingen.
Augustins tenkning representerer et fundamentalt paradigmeskifte, der han beveget seg bort
fra den greske, platonske tenkningen om at mennesket selv har ressursene til å oppnå det
guddommelige. Augustin er ikke immanent selvtilstrekkelig, men avhengig av skaperen og
mennesker. Smith gjør et poeng av å vise hvor avhengig Augustin var av omgivelsene, idet
han kom til tro, men at det var innslag av en guddommelig inngripen som endelig førte han til
tro. I denne indre avgjørelsen reflekteres det over en selv, det reises spørsmål om opprinnelse
og væren, og det å ennå ikke være. Så langt fulgte Augustin Platons indre vei, men Augustin
manglet kraften i viljen til å komme til avgjørelse. Hans hjemkomst skjedde idet noe
guddommelig fløt inn i hans hjerte (Smith, 2001b, 342ff).
Eriksen (2000, 173ff) dveler i sin Augustinbiografi om erindringens betydning i Augustins
tenkning. For Augustin leder sannheten til en sannhet som er større enn ham selv. Den finner