Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 163 -
selv i lengselen. Han stiller spørsmål til hvem som kan hjelpe han å finne hvile, og roper etter
å motta det han allerede elsker som for han er sannheten, men som han likevel ikke eier (400a,
5; 41). Det er som at han tillater fortvilelsen og gjennomsiktigheten å intensiveres og utfører
et sjelelig indre arbeid.
Mennesket banker på sine indre dører med spørsmål og svar i den samtalen som stadig pågår.
Det er som om mennesket i sin lengsel reiser seg opp midt i den mest kraftløse tilstanden og
igjen går fremover i en stadig nydanning. Samtalen som føres er en samtale med den en
egentlig er og retningen for seg selv videre i livet. Sårbarheten, gjennomsiktigheten og
erkjennelsen handler altså om ulike bevegelser og stadier i lidelsen. Den grunnleggende
lengselen som hviler i kjærligheten, rommer både realitetene og det utvidende perspektivet. I
denne indre samtalen våger mennesket å rette lengsel mot noe eller noen. Det er å våge å gå
med livet i seg og ta imot seg selv i sin gjennomsiktighet forankret dypt i en bærende
kjærlighet, i den andres kjærlighet.
Augustins refleksjon over at lengselen kan være svak, peker mot det tapte paradis som han så
vidt kjenner i sin erindring (400a, 23; 34; 200; 197). Han viser at en tydeliggjøring og spissing
av lengselen kan skje idet han våger å uttrykke en desperasjon formet som en bønn til et Du.
Bønnen kan også være en side ved den indre samtalen. Han samtaler inderlig i sitt indre, når
han roper om å få den kjærligheten hans liv trenger. Det er som tørre strå som roper
etter vann.
I lengsel stiller mennesket spørsmål innover i eget univers, mot sine livsspørsmål og hva-
spørsmål. 78 Lengselens dialog rettes imot seg selv, noe eller noen, skapelsen og livet,
kjærligheten eller en Gud. Dialogen kan være en form for bønn.
I det empiriske materialet kommer også den indre samtalen med seg selv i sin lengsel tydelig
frem. Lidelsen som har grepet om seg bevirker en stadig indre dialog. Denne dialogen skaper
en fordypning av indre rom som kan tenkes som større gjennomsiktighet. Fortvilelsen knyttet
til lengsel i empirien eksemplifiseres som spørsmål rettet mot hvem en er når en ikke lenger
kan komme tilbake til den en var og det vanlige livet. Samtalen knyttes til det som var en selv,
og slik en forstår seg selv nå. Det er som om mennesket strever med å bli samtidig med seg
selv, fordi en er både i det som var, er og som kommer. Mennesket spør etter hvem som kan
komme det i møte i lidelsen.
78 Gadamer viser til Oetinger som bekrefter at det egentlige i livet alltid er en streben som mennesket har med
utgangspunkt i hjertet.