Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 142 -
ikke noe annet ord for det enn at ”hei henne skal vi ikke ha noe av eller” […] I hele tatt,
jeg syns jo det å få leve, for jeg har jo aldri hatt noen sånn lengsel etter å dø eller noe
sånt, jeg har tenkt det er så mye flott, jeg har så mye ugjort på en måte.
Det er en lengsel som utfordres og oppfylles idet hun våger seg frem med sitt kunstneriske
uttrykk. Slik kan skaperkraften stegvis forløses. Lengselen er å våge å leve ut et potensial. Det
er en risiko i å uttrykke seg. En sårbarhet fremtrer i frykten for å ikke bli mottatt. Dypest sett
fryktes forkastelsen.
Tanker rundt et evighetsperspektiv midt i livet fremtrer hos denne kvinnen som en lengsel.
Jeg tror ikke det er noen ting etter døden. Jeg har tenkt, og jeg har ikke en tro om Gud.
Jeg vet at det er andre som jeg kjenner som har vært gjennom det samme, og de har
funnet sin tro på Gud. De har hatt den før kanskje, men gått vekk fra den, men nå har de
kommet tilbake til den. Jeg synes det hadde vært veldig godt å ha den troen fordi det
kanskje kan hjelpe å ha den støtten og ha den følelsen at, det finnes ett eller annet etter
døden. Kanskje går man videre i ungene. På den måten at vi går videre i deres minne og
det jeg har etterlatt og sånne ting. Men jeg syns det hadde vært fint å ha den troen, at
man følte at man var tatt vare på. Jeg har ikke hatt disse tankene før, men jeg tenkte
veldig mye og diskuterte det med mannen min. Hvis jeg er ærlig, jeg har ingen tro. Da
er jeg helt ærlig. Men jeg synes det er kjempeflott hvis man har det.
Samtidig som en har et avklart forhold, ligger en undring bak de store spørsmålene i livet.
Tanker og lengsler utover dødens grense bringes inn i livet, avklarte og uavklarte tanker om
evigheten trer frem. Det anes en svak lengsel etter å tro på en gud, etter noe som kan gi
beskyttelse og romme ens liv. Livssyklusen innebærer en kontinuitet som et svar på en lengsel
etter det som går utover døden.
Hos denne kvinnen er livet falt på plass etter at troen ble forløst.
Jeg er heller ikke så redd for døden. Jo, jeg ønsker ikke å dø nå. Men å bli en kristen,
sånn at hvis jeg da dør, vet jeg hvor jeg kommer hen. Tryggheten med å vite at jeg
kommer til noe godt, forhåpentligvis. For det er det jeg har fryktet opp gjennom. Men
det var nå det ble slik, fordi jeg har vært gjennom nok. Jeg følte at mitt liv ble satt på
plass! Det er rart å si det, men nå har jeg funnet min plass i livet. Jeg har levd med en
sperre, men nå har det liksom løsna noe. Jeg er fri fra mine bekymringer, ja problemene
er på en måte løst! Nå ser jeg ting klart.”
Det er som om en sperre er brutt og livet har falt på plass. Det større perspektivet gir henne en
trygg forankring, både nå i livet og med tanke på dødens realitet. Problemene er nå av en
annen størrelse. Biter i det eksistensielle puslespillet er falt på plass. Tryggheten ligger som en
base i det nye livet. En dypere innsikt gir en grunnleggende erfaring av fred. Troen er for
henne den ultimate forankringen i livet.