Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 131 -
Det å ha smakt på lidelse og sykdom gjør at livet forenkles og konsentreres om det
hverdagslige og alminnelige. Materialet viser at der en før lette etter den optimale oppfyllelse
finnes svaret i retningen for livet her og nå. I lengselen spør en seg selv om hva en faktisk
allerede har. Evnen til å nyte og glede seg over det vanlige livet er forandret. Det partikulære
livet synes å gi glimt av eksistens og dypere væren.
Det er som om en i lengselen får tilgang til sin egen indre kilde og kjenner at det gir en dypere
tilfredsstillelse. Når kilden åpnes, får en et klarere syn på det som er vesentlig og livgivende i
livet. En får tak i skatter som en tidligere overså. Det er som en ser en dypere mening i det
helt hverdagslige livet.
Livet er en stadig reise mellom det som er og det en ønsker det skulle være. Lengselen er en
kraft i denne stadige indre formingen. Et klarnet sinn skjelner og skiller. Dette er ervervet
livsvisdom. Da kjenner mennesket seg mer tilfreds, er forandret og finner seg selv igjen på et
nytt sted. Stedet er kanskje det samme, men det er annerledes. Det partikulære livet bærer på
noe som er transcendent. Det går utover livet her og nå. Det er som om mennesket i sin
lengsel omfavner og griper livets essens i livet som leves. Det som betyr noe skinner i det
partikulære livet og forvandler det til å bli sannere og dette skaper en ekte lykke.
Å erkjenne og kjenne på lengsel, kan være en vei til å eie sitt eget liv og å finne indre fred.
Virkelighet og fred er å være forankret i seg selv. Det er å våge å være den personen en er.
Det er også å våge å virkeliggjøre sitt liv. Det er å gi rom for forandringer og plass for sine
lengsler. Slik kan et indre ståsted erkjennes og derved utvikles og forandres. At livet faller på
plass kan erfares gjennom den helt enkle hverdagslykken. Det ligger en beundring av det
vanlige livet i den enkle gleden. Det er det relasjonelle som har fortrinn.
Fordypning av fellesskap
Materialet viser at kvinnene får et dypere forhold til sine nærmeste, familie, barn og ektefelle,
og en større ydmykhet i livet, slik denne kvinnen uttrykker seg.
Jeg har vært flink til å vise min kjærlighet til dem, men har ikke sagt beklager, at jeg har
gjort noe feil. Men etter at jeg fikk den diagnosen har jeg klart å si dette vanskelige til
dem. For selv om jeg kanskje har tenkt på disse vanskelige tingene, kanskje jeg ikke
hadde sagt det høyt, jeg vet ikke helt. Kanskje jeg ville sagt det senere i livet. Men
diagnosen gjorde en forskjell. Jeg synes det er bra selv om det er vondt. Vi har alltid
vært veldig glade i hverandre, men vi har hatt et turbulent ekteskap. Vi begge to er
veldig stae, men han er veldig snill. Han har vært min klippe gjennom det hele (gråter).
Vi har alltid stått ganske nær hverandre, men vi har blitt enda nærmere og han har vist
veldig mye følelser.