Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 73 -
mennesket gir avkall på eller mister noe annet. Å overgi seg åpner for å bli tatt imot og båret
av fellesskapet eller et Du. På en slik vei kan nytt liv skapes. Egen tilstrekkelighet går tapt og
kjærligheten får rom. Selve kampen dreier seg om å følge sin lengsel. Mennesket lengter etter
å se livet åpne seg som et mysterium. Å forstå seg selv som et både–og kan være med å gi
mennesket verdighet. Denne selvoppfattelsen gir oss rom for å være gjensidig avhengige av
hverandre. Det gir rom for det menneskelige og svake, så vel som det sterke. Menneskets
katedral åpner først sine mange rom med skatter når mennesket bøyer seg og tar imot, når
mennesket erkjenner sin litenhet i et Kosmos. I lengselen møter mennesket seg selv og erfarer
at det er et feilende menneske, der stoltheten hindrer mennesket i å søke det som er det
vesentlige for det indre liv. Vi er dødelige, vi bærer på synd og fremfor alt hovmod. Hovmod
og verdighet ser ut til å være motpoler.
Å være ydmyk og åpen for den sanne visdom innebærer mer enn å avkles og se seg selv i et
sant lys. Der kan mennesket hvile i det som er større enn en selv. Evighetens og
uendelighetens trekk ved livet kan mennesket bare ane.
Men du, Herre, lever alltid, og ingen ting dør i deg. Du er til før verdens opphav og før
alt som kan kalles fortid […] Hos deg har alle uforgjengelige ting, en uforgjengelig
grunn, og alt det som forandres sin uforanderlige kilde, der lever de evige idéer til alt
det jordiske og tidbundne. (400a, 7)
For dine år aldri tar slutt, er de som et evig ”i dag” […] Alt som skal skje i morgen og
lenger frem, alt det som skjedde i går og lenger tilbake, det skal du gjøre og har du gjort
i dag. (400a, 8)
Å Sannhet, Sannhet hvor inderlig jeg lengtet etter deg også den gang, med det innerste
av min sjel […] Jeg hungret etter deg. (400a, 39)
Men jeg hungret og tørstet ikke etter det beste du har skapt, men etter deg selv, du
Sannhet hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge (Jak.1.17). (400a, 40)
Nei, du er i deg selv storheten og skjønnheten.” (400a, 67)
Augustin hviler med hele sin menneskelige tyngde i en virkelighet som går utover nuet.
Uforanderligheten hos Gud utdypes. Augustin dras i sin lengsel utover fornuften og mot det
oversanselige. Det er Guds karaktertrekk det er snakk om. Det er dette Augustin lengter etter,
dette er sannheten for han.
Mennesket lener seg i lengselen mot evigheten, en virkelighet som er annerledes enn den
synlige og partikulære virkelighet. Det å bli mottatt er å bli rommet med all sin fortid, nåtid
og fremtid, av noen eller noe. Dette er et bærende grunntrekk i livet som holder når alt annet
svikter. Det å kunne hvile i og legge seg i avhengigheten til dette, er en gave ved livet. Det
rommer møtet med den andre og det som er større enn en selv.