Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 76 -
Det salige livet er for Augustin oppfyllelse. Han har det evige livet når han kan vite at han har
det. Samtidig sier Augustin at vi har det salige livet allerede, vi vet bare ikke hvordan.
Augustin viser både til en nåtidig og en fremtidig oppfyllelse. Han gir uttrykk for å selv å ha
oppnådd oppfyllelse her i livet. Det skjedde da han møtte sannheten, og ble ett med ordet.
Sannhetens ord ble et Du som elsker ham. Samtidig har hans hjerte en trang etter mer av det
salige liv, noe som kan se ut som det hører evigheten til. Ut fra et teoretisk synspunkt er det
enden på dette Augustin ser, målet for all søken. Der blir den ikke erkjente paradislengselen
gjenkjent. Augustin peker ikke mot en glede eller en salighet som har nok i seg selv, men som
går utover til fellesskapet. Augustin peker på at mennesket ikke kan søke og lengte etter noe
fullstendig ukjent, noe en aldri har hatt. Denne tenkningen hos Augustin kan forstås som om
mennesket bærer på en rest av paradiset. Augustin sier at vi har vært i berøring med lykken og
saligheten tidligere.
Det ser ut som om mennesket ikke slår seg til ro med å kjenne på kraften i lengselen etter noe.
Mennesket vil aller helst ha oppfylt lengsel, glede og lykke i fullt mål. Men det ser ut som om
lengselens oppfyllelse bare glimtvis erfares. Lengselen handler om en søken der alt kommer i
harmoni. Lykke, glede og salighet er individuelle aspekter knyttet til det partikulære livet i tid
og rom, her og nå. Men helheten og samhørigheten peker også mot en evig og uendelig
dimensjon ved menneskets væren. Slik kan det se ut som at mennesket finner kilder som er
deler av den større kilden. Det ser ut som om det er noe vi er fortrolige med, som gir en slags
gjenklang som møter og oppfyller vår lengsel. Det må være noen elementer i det som søkes
som enkeltindividet er fortrolig med. Vi har altså et begrep om det vi lengter etter, det som
gjør oss lykkelige. Vi gjenkjenner det som for den enkelte er mer hjem og helhet enn det vi
allerede har. Glimt av gjenkjennelse og oppfyllelse henger sammen og er selve nøkkelen til
lengselens oppfyllelse. Lengselen får kraft i disse glimtene av gjenkjennelse og dette gir
lengselen styrke og tydelighet. Erkjennelsen av at det er dette jeg lengter etter bekrefter
lengselens retning, at mennesket er på rett spor i forhold til sin indre reise. For de svarene vi
finner når vi søker, som vi kan slå oss til ro med, er de som vi er fortrolige med.
Å finne kilden er et møte mellom det partikulær og det evige. Å nå frem til det som er, kan
være selve kilden.
Således fant den hva det var for et lys som strålte på den, da den uten å tvile ropte ut at
det uforanderlige er å foretrekke for det som forandres, det lys som lot den kjenne dette
uforanderlige […] Og så nådde den – i glimtet av et skjelvende syn – til det som er. Da
så jeg ditt usynlige vesen, det som kjennes av dine gjerninger. Men jeg maktet ikke å
feste blikket på det. (400a, 127)