Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 84 -
har sitt opphav i kjærlighetens kilde. Denne ontologiske tilstanden former rommet der
fortvilelsen utfolder seg i spenningen mellom det partikulære og det evige. Mennesket dannes
som et selv ved å vedkjenne seg fortvilelsen og kan da erfare at den avgjørende
livsforvandlende kraft kan virke.
6.1 Kjærlighetens kilde
Kjærligheten har en opphøyd plass i Kierkegaards grunnanskuelse. Han beskriver
kjærligheten som den dypeste meningen i tilværelsen. Å ha kjærlighet betyr hos Kierkegaard
å ha en dypere trang i seg, en trang som kan være nær lengselen. Kjærligheten som trang vil
noe, er i bevegelse og stadig nydanning. Det er trangen i kjærligheten som er parallellen til
lengsel. En kan også si at det er navet i kjærligheten og lengselen som er sammenfallende.
Kjærligheten benevnes som et bånd mellom det partikulære og det evige livet i oss. I denne
tiltrekningen som ligger i båndet, kan lengselen ligge som en forbindelse mellom en
hjemløshet og å være hjemme i livet og i seg selv. Lengselen synes å være et mysterium, slik
kjærligheten er det. Kjærlighetens sted er hjertet og kjærlighetens kilde i hjertet kan åpnes når
hjertet slår rot i kjærlighetens jordsmonn. Lengselen kan være mer eller mindre sterk. En
åpnere lengsel kan frembringes der mennesket setter sitt liv i kjærlighetens jordsmonn og gir
rom for livets krefter.
Kierkegaard viser at det mest avgjørende som skal sies, er om mennesket slipper
kjærlighetens kraft til i sitt liv. I Kjærlighetens gjerninger sier han:
Den Selvbedragne har lukket sig selv ude og lukker sig selv ude fra Kjerlighed […]
(1847a, 14).
Ak, selv den meest Trængende, der har levet, hvis han dog har havt Kjerlighed, hvor
riigt har ikke hans Liv været i Sammenligning med ham, den eneste Fattige, han, der
levede Livet hen og aldrig følte Trang til Noget (1847a, 18).
Kierkegaard spør hva et menneske er uten kjærlighet. 46 Han hevder at å ha trang til kjærlighet
er det mest livsoppfyllende for et menneske. 47 Kierkegaard polariserer det å ha kjærlighet og
dermed et rikest mulig liv mot det å ikke ha hatt trang til noe. Slik kan det utledes at
46 Kierkegaard kaller kjærligheten for ”den Rod ved hvilken alt hænger sammen med det Hele” (1843b, 201).
47 Quist peker på kjærligheten hos Kierkegaard som både en plikt og en trang. Det er en dobbelhet i kjærligheten.
Det er kjærligheten som en ontologisk grunn nedlagt i mennesket som bevirker trangen. Kjærligheten
som plikt kommer til fordi mennesket ikke alltid røkter denne kjærlighetens grunn på en god måte.
Mennesket kan forsøke å lukke seg til overfor det godes mulighet. Menneskets ontologiske grunn gjør at
kjærligheten er både et utgangspunkt for trangen og selve trangen (2009, 298ff).