Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 208 -
Den indre samtalen som åpner opp livet synes å avhenge av tilstedeværelse av og berøring
med kjærlighetens kilde i livet. Hos Kierkegaard skaper kjærlighetens bånd en dynamisk kraft
mellom det timelige og det evige, som kan åpne opp for nydanning av helse og liv. Augustin
utdyper tilsvarende menneskets forbindelse til en paradisisk tilstand som han knytter til et
ubevisst minne, som genererer en ny sterk lengsel. Empirien taler også om en uskyldstilstand,
en tid midt i det vanlige livet som engang var som kaller mennesket tilbake. I alle tre
materialene er det spenningen mennesket er i der livet leves i lidelse og helse, savn og
oppfyllelse, som utfolder seg i den indre samtalen gjennom erindring og erkjennelse.
Materialene viser den dynamiske kraften til helse som båndene til det fullkomne
utfolder seg i.
Cappelørns (2008) fortolkning av Kierkegard kan bidra med å tydeliggjøre forskjellen mellom
fortvilelse og lengsel. Han sier at det bak fortvilelsen hos Kierkegaard kan ligge en lengsel
etter å gjenfinne noen grunnverdier og absolutte sannheter, noe som er meningsbærende.
Fortvilelsen er ikke i seg selv uendelig, men den har forbindelse til det uendelige, sier
Cappelørn. Fortvilelsen inntrer fordi mennesket ved å la seg binde til endelighet lukker for
adgangen til uendelighet. Men fortvilelsen har i den forstand forbindelse til uendeligheten, at
det uendelige svarer til åndens fordring om en høyere livsform. Hvis sjelen ikke kjenner til
eller ikke har noen anelse om fortvilelse, så har ikke sjelen heller noen anelse om muligheten
for forvandling (129ff). I den forståelse er altså fortvilelse noe som må til for at lengsel skal
skape en høyere livform og forløse livet. Lengsel etter uendeligheten, viser seg idet ånden i
mennesket våkner. Lengsel har evighet og uendelighet i seg da den er forankret i kjærligheten.
Teorimodellen viser også hvordan mennesket strever med å skille mellom begjær, drøm,
vemod, savn og lengsel. Hos Kierkegaard utrykkes denne uklarheten som at mennesket er
fortvilet på en innskrenkende måte, og lengselen kan tenkes å ligge i dvale. Augustin strever
også med å søke og motta det mest sanne i sin livsvandring. 96 Det er hos Augustin egentlig
bare et slags begjær, en grunntørst etter kjærlighet, Gudskjærlighet, og det er avgjørende at
mennesket er bevisst hva det vender dette begjæret mot. 97
96 Augustins menneskesyn er forankret i et syn på syndefallet som har forårsaket en grunnleggende uorden
mellom legeme og ånd. Det gjør det umulig for mennesket å skille mellom godt og ondt begjær og lengsel
(Jeanrond, 2009, 130).
97 Arendt (Arendt i Jeanrond, 2009, 141) påpeker at Augustin skiller mellom sann kjærlighet (caritas) som
søker den evige og absolutte fremtiden, og er som roten til alt godt og falsk kjærlighet som har sitt
utgangspunkt i cupiditas, som er roten til alt ondt. Denne falske kjærligheten har alltid feil retning, det er en
jordisk kjærlighet. Felles har disse det lengselsfulle begjæret; apetittus som lures av den onde kjærligheten.