Lengsel - en kraft til helse - Doria

- 207 -
innebærer prosesser som løsner det fastlåste, tiner det frosne og forløser en åpnere
livsholdning der en kan romme det motsetningsfulle livet som lidelsens grunnforhold er.
Eriksson (2000) har utdypet dette som bevegelser i helsens drama og tragedie. Det er
muligheter for å åpne for forsoning eller lukke til. Helse kan fornyes eller innskrenkes.
Hvordan mennesket kan komme inn i nydanning og bringe seg selv fremmover til helse og
liv, er et av de mest avgjørende spørsmålene innen vårdvitenskapen (Eriksson, 2010).
Det indre selvet hos Augustin er en indre vending fra et ytre selv til et indre selv, dypere og
dypere innover i en selv, til ”caves and cavers of memory” nås. Hos Augustin er memory en
grensesprengende kraft ved selvet. 94 For Augustin representerer minnet en autentisitetslengsel
som arbeider i han. Den indre refleksjonen er et vendepunkt fra den ytre verden til den indre
verden. I denne indre vendingen reflekteres det over en selv, det reises spørsmål om
opprinnelse og væren og det å ennå ikke være (Smith, 2001b, 342ff). 95 Minnet eller
erindringen er en betydningsfull størrelse også hos Kierkegaard. Han knytter erindring og
erkjennelse sammen som sider ved tilblivelse.
Nøkkelen til at lengsel bevirker kraft til helse kan ligge i den indre vendingen som skjer idet
gjennomsiktigheten utfolder seg. Ved å åpne for lengsler, åpnes det for hva helse er. Det skjer
ved at det introduseres et indre rom for refleksjon og erkjennelse rundt livets dype personlige
spørsmål. Den indre vendingen er den samtalen mennesket fører med seg selv, i ensomheten,
der gjennomsiktigheten bringes frem gjennom fortvilelse, erindring og erkjennelse.
Teorimodellen bekrefter den indre vendingen i erkjennelsen, der mennesket blir mer
gjennomsiktig for seg selv, i en indre samtale. Ufordringen er for mennesket å ikke bli
forskanset i et livsforståelsesmørke, en indre isolasjon, slik Kierkegaard, Augustin og
empirien viser.
94 Smith (2001a) utlegger ulike sider ved selvet hos Augustin; Selvets mening, selvets tvetydighet, det indre
selvet, og det transcendente selvet. Selvets mening er for Augustin knyttet til objektet for lengselen: “for
Augustine, consciousness is intentional; however, the priority is not on perception (as in Hussler) but ‘love’
as an intentional mode of consciousness” (278). Det inautentiske selvet retter sin lengsel adskilt fra hjemmet.
”The inauthentic self is the prodigal self who attempts to find meaning in the world, which lacks
transcendence; but the soul cannot be nourished in a ‘distant land’ experiencing famine” (278). I selvets
tvetydighet ligger selvets mysterium. Selvet kan ikke bli transparent for seg selv. Selvets transcendens
knyttes til at selvets autentiske mening er i relasjon til opprinnelsen, som er Faderen. Selvets mening er
bestemt ved hva som er objektet for kjærlighet. Spørsmålet om mening, er spørsmålet om Gud som er
spørsmålet om kjærlighet (274ff).
95 Smith (2001a) tenker at nøkkelen til å forstå Augustins Bekjennelser hviler i måten Augustin fortolker
historien om den fortapte sønnen i Lukas 15: 11-32 på. Augustin anvender denne fortellingen i forbindelse
med lengsel, selvet og kjærligheten. Smith sier at ”the Soul then leaves home and departs for a journey to a
distant country” (278).