Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse ...

GÁLDU ČÁLA 1/2010
UNESCO-dokumenter (se for eksempel
http://www.unesco.org/endangeredlanguages
og programerklæringen Education
in a Multilingual World (UNESCO.
2003c) http://unesdoc.unesco.org/
images/0012/001297/129728e.pdf). I henhold
til pessimistiske, men dog helt realistiske
estimater, kan så mange som 90-95 %
av talespråkene dø ut eller bli svært truet i
løpet av dette århundret. Dette er Krauss’
seneste estimat (f.eks. Krauss 1996, 1997).
UNESCOs Intangible Cultural Heritage
Units Ad Hoc Expert Group on Endangered
Languages (se UNESCO 2003a, se også
UNESCO 2003b, c) bruker dette mer pessimistiske
anslaget i sin rapport Language
Vitality and Endangerment (http://portal.
unesco.org/culture/en/file_download.ph
p/1a41d53cf46e10710298d314450b97dfL
anguage+Vitality.doc). Rundt 2100 kan vi
dermed ende opp med kun 300-600 talespråk
som ikke er truet, og som foreldregenerasjonen
overfører til sine barn. Disse vil
trolig være noen av de språkene som i dag
har mer enn en million brukere i tillegg til
noen få andre (Krauss 1992).
De fleste språk som kommer til å forsvinne,
vil være urfolks- eller stammespråk
(se Harrison 2008 for noen eksempler), og
i henhold til disse estimatene vil de fleste
urfolksspråk i verden gå tapt. Utdanning
er en av de viktigste direkte årsakene til at
språkene forsvinner.
Vi vil hevde at det språkskifte som
mange USM-barn utsettes for ikke er frivillig,
dersom det ikke finnes alternativer, og
dersom foreldrene ikke har god nok forskningsbasert
kunnskap om de langsiktige
konsekvensene av sitt «valg». I FNs Human
Development Report fra 2004 knyttes kulturell
frihet til språkrettigheter og menneskelig
utvikling (http://hdr.undp.org/reports/
global/2004/) med påstand om at det:
finnes ikke kraftigere virkemiddel for å
‘oppmuntre’ individer til å assimilere en
dominant kultur enn økonomiske, sosiale
og politiske forhold som motvirker
deres morsmål. Slik assimilering skjer
ikke frivillig dersom valget står mellom
ens morsmål og ens fremtid.
Ofte har USM-personer en grundig
forståelse av de assimilasjonistiske prosessene
i dette språkskiftet/-drapet og hva
som står på spill. Men så langt har de fleste
USM-personer verken hatt noe alternativ
eller forskningsbasert kunnskap om hva de
bør gjøre, selv om de har hatt kjennskap til
både konsekvensene og mange av årsaksfaktorene.
Hva tenker så USM-personer selv om
viktigheten av sitt språk/morsmål Hva
tenker de om «ødeleggelsen» av sine språk,
kulturer og identiteter og ødeleggelsen av
seg selv som folk, inklusiv samspillet mellom
fysisk og språklig/kulturell ødeleggelse
I eksempel 1 presenterer vi noen sitater
som omhandler viktigheten av språket for
urfolk/stammefolk og minoriteter, samt en
del representanter fra dominante grupper:
Eksempel 1.
A. ’Vårt språk er i ferd med å dø, og det er
det første tegnet på forfall. Vårt folks
livsstil må være basert på fire elementer;
arv, kultur, verdier og språk, og hvis
du tar vekk ett av disse, begynner den å
bryte sammen. Da får vi symptomene
på et slikt sammenbrudd; alkoholisme
og misbruk’ (Randy Councillor, ojibway,
leder av et avrusingssenter i Ontario,
Canada, selv en tidligere ’gatefyllik’, i
Richardson 1993: 25).
B. ’En person som tvinges til å oppgi sitt
språk, taper meningen med livet. Et
folk har en genetisk sjel. Den kan best
formidles på deres eget språk’ (Andres
Sütö, ungarsk forfatter fra Transilvania,
Romania).
C. ’Språket er kronen på verket i enhver
nasjons kultur, og dersom assimilering
utsletter identiteten, vil også folket bli
utslettet’ (Bari 1996: 67. Károly Bari,
en poet tilhørende romfolket – se også
Roma Rights).
D.’Naturens stemme lyder i språket vårt’
(National First Nations Elders/Language
Gathering, Mi’gmaq Nation, Canada).
E. ‘Det kraftigste rusmiddel menneskeheten
har, er selvsagt ord’ (Rudyard Kipling,
1923)
F. ’Det er lettere å ta våpnene fra en nasjon
enn å røve dens språk. Maskingeværene
TOVE SKUTNABB-KANGAS OG ROBERT DUNBAR
35