Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse ...

GÁLDU ČÁLA 1/2010
lært at deres språk, kultur, tradisjoner osv.
(og av den grunn dem selv) er mindreverdige,
sammenlignet med (de som tilhører)
en dominant gruppe. Dette kan eksemplifiseres
med de kurdiske internatskolene i
Tyrkia, hvor ideer ble kombinert med fysisk
separasjon fra foreldre og det kurdiske
lokalmiljøet og kulturen (eksempel 13):
Eksempel 13: «En av grunnene til at de begynte
å bygge internatskoler i 1964, var at
de ønsket å forhindre barna fra å ha kontakt
med sine foreldre. Gjennom å isolere
dem i skoler langt vekk fra sine foreldre
mesteparten av året, håpet myndighetene
at barna ville glemme sitt kurdiske språk.
Og siden de tyrkiske lærerne ikke ønsket å
arbeide i de primitive kurdiske landsbyene,
og myndighetene ikke stolte på kurdiske
lærere, ble det besluttet å bringe barna
til de tyrkiske lærerne i stedet for det
motsatte. […] Etter noen få år ønsket ikke
barna lenger å kjennes ved sine foreldre.
Barna fikk forbud mot å bruke kurdisk på
skolen. De ble lært at kurderne er skitne
og primitive. Og når de reiste hjem til
sine landsbyer, fortalte de foreldrene sine
at de nå var tyrkere og ikke ønsket primitive,
kurdiske foreldre. De ville at foreldre
skulle begynne å snakke tyrkisk og være
siviliserte. « (Clason & Baksi 1979: 75,
oversatt av og sitert i Skutnabb-Kangas
1984: 310, 312).
Her har den psykologiske separasjonen
fra ens språk, kultur og etnisk identitet og
mulige overgang til et annet språk, kultur
og identitet, blitt knyttet til (tidsavgrenset
eller permanent) fysisk separasjon fra
ens egen gruppe (dvs. «pisk»), noe som
også skjedde i mange andre tilfeller. Statlig
påbud om bruk av internatskoler og
lignende institusjoner har medført fjerning
av urfolksbarn (og, som vist i eksempel 13
med kurdiske barn i Tyrkia og en del senere
eksempler, også minoritetsbarn) fra deres
hjem og deres hjemmesamfunn, overføring
til institusjoner som ofte var plassert svært
langt vekk fra deres hjem og samfunn, og
i noen tilfeller til familier tilhørende det
dominante samfunnet (se eksemplene 14,
15 og 16):
Eksempel 14: Både i USA og i Canada er
det tydelig at mange av skolene lå mye
lenger unna enn det som var nødvendig.
Forklaringen var ofte at de var misjonsskoler,
og ’vi ble sendt til Moose Factory
i Ontario fordi vi var anglikanere, og
anglikanere hadde internat for indianerbarn
kun fra Ontario til B.B.’ (Buckley
Petawabano, en cree-mann fra Mistissini-reservatet
i nordlige Quebec, sitert
i Richardson 1993: 107). Dermed ble
urfolk først tvunget til å akseptere skillene
innen kristendommen, noe som ikke betydde
noe som helst for dem (de var gjort
til ’anglikanere’), for deretter å bli straffet
for det. Noen ganger ble barna fløyet
tusenvis av kilometer. Eller de brukte
andre transportmidler, som i beskrivelsen
Hyacinth Colomb, en cree drosjesjåfør,
har gitt av sin egen reise sørover til en
katolsk internatskole i en alder av ti år.
Reisen tok omtrent en og en halv uke:
«De sendte seks menn til å føre barna til
skolen, med åtte barn i en kano. Når vi
forlot Puk hadde alle oss småbarn hver
vår padleåre; vi måtte jobbe oss frem»
(sitert i Richardson 1993: 221)… ‘For
barna innebar det å bli sendt til internatskole
en ’tårenes vei’, en form for påbudt
og permanent utstasjonering... I Alaska...
blir indianerbarn sendt så langt vekk som
til Oklahoma, 1000 mil fra deres foreldre’
(Cahn & Hearne 1969: 32).
Eksempel 15: Opp til en tredjedel av alle
aboriginerbarn i Australia (omtrent
100 000), ’de stjålne generasjonene’, ble
fjernet fra sine familier med tvang mellom
1910 og 1970 og plassert i hvite misjonsstasjoner,
institusjoner, fosterhjem,
«tvunget inn i en form for slaveri, ofte
fysisk og seksuelt misbrukt og nektet beskyttelse
av staten» (Pilger 1998: 240, se
Fesl 1993, Edwards & Read (red.) 1992).
Eksempel 16: Øst-Turkistan (offisielt «Det
uiguriske autonome område Xinjiang»)
hvor det turkiske uigurfolket er bosatt
(estimert til 10-15 millioner, det offisielle
tallet er 8,5 millioner), ble okkupert av
det kommunistiske Kina i 1949, og har
siden blitt betraktet som en del av Kina.
TOVE SKUTNABB-KANGAS OG ROBERT DUNBAR
57